Kurshelg med Eva Bodfäldt!

I helga har jeg og Thelma vært på kurs med Eva Bodfäldt. Temaet var Kontaktkontraktet (foredrag/kurs med utgangspunkt i boka). Jeg elsket det! Likte Eva som foreleser og kursholder, likte opplegget, likte treningsmetodene, likte stedet, likte de andre deltakerne og liker arrangøren! =)

Jeg har, eller har hvert fall hatt, boka hennes. En tidligere versjon altså. Men jeg tror faktisk aldri jeg har lest den, så jeg visste faktisk ikke hva jeg gikk til i helga. Jeg stolte i utgangspunktet bare på Lajla som var på kurs med henne i desember og som hadde fortalt meg at det var veldig bra. Jeg var også påmeldt det kurset, men kroppen min var ikke enig i at jeg skulle på kurs den dagen det var, så jeg har hatt veldig lyst til å dra ved neste anledning. Pluss at jeg stolte på at Fritidshunden ikke ville ha leid inn en dust ;)

I forkant lagde jeg litt helvete for arrangøren med mailer med masing om stedet, opplegget og instruktøren, som jeg alltid gjør når Thelma er involvert. Hvis det er noe som helst som tilsier at Thelma kanskje ikke klarer å være der, så skal hun ikke være med, så enkelt er det. Både for Thelmas del, men også for min, som ikke trenger å kjenne så mye på den følelsen, og enn så lenge har jeg jo Mia som jeg kunne tatt med i stedet. Jeg fikk som vanlig tålmodige svar :) Og så fikk jeg spørsmål om Thelma kunne være en av demohundene på kurset, noe jeg takket ja til (fortsatt ikke helt beroliget ift Thelma og miljøet på stedet) ;)

Det som er veldig morsomt er at jeg på slutten av dagen i dag tenkte at mye av det jeg har gjort med Thelma, er veldig likt som det Eva snakker om. Det er rett og slett veldig fint å vite at det jeg "instinktivt" har jobba med og lært Thelma, finnes det i hvert fall én annen som syns at er en god ide! ;) Det er kun jobbing med grunnøvelser Eva har snakka om i helga, ingen innlæring av spesifikke øvelser til konkurranser og ingen bruk av kommandoer utenom belønningssignalene. Thelma har ikke lært en eneste kommando av meg, bortsett fra belønningssignalene og de vi har for å lage strukturen og rammene rundt treninga. Poenget er selvsagt ikke at det er dumt i seg selv å lære hunden kommandoord, men at grunnfundamentet er det som er viktigst å jobbe med. Energien bør legges ned der, for uten det i orden så trenger du strengt tatt uansett ikke kommandoordene - eller i hvert fall gjør du det vanskeligere for deg selv, og noe av samspillet kan være manglende. Nedenfor kommer de hovedøvelsene vi drev med i helga, samt noen av mine tanker rundt det.

Ryggsekken. The one and only :-D Ryggsekken (mellom mine ben) er trygghetsstedet til Thelma. Der har vi jobba med ro hovedsakelig, samt godbitbelønning fra meg. Nå skal vi videreutvikle den mer. Ro, fokus, belønninger, presse mot, innlæring av andre øvelser :) Jeg har jo benyttet meg veldig av dette med å trene på ro og å bruke pusten og hånda mi som rosignal når den legges på hunden. På Dina funka det uovertruffent, og Thelma er også godt i gang med dette. Jeg bruker mye at jeg tar på henne for å berolige henne når noe skjer, men det ville jo overhode ikke hatt samme effekten hvis jeg ikke hadde jobba med hva den "håndspåleggelsen" betyr ;)

Navngi belønninger. Dette har jeg gjort med Thelma fra dag 1. På lørdag fikk vi beskjed om å skrive en liste over hva belønningene våre heter. For at jeg selv skulle få oversikt, skrev jeg ned noen andre kommandoer som jeg også bruker i treningene, som er "strukturelle" kommandoer og ikke er knyttet til noen øvelse. Bak hver av dem er hvordan de fungerer i dag.

"Vær så god"/klikk = godbit hos/fra meg                                     Veldig bra
"Leke" = leksbelønning hos/fra meg                                             Bra
"Av" = Avstandsbelønning                                                            Så vidt begynt på, må bli mye bedre
"Mista" = søk etter godbiten på bakken/ nærsøk                           Veldig bra
Klappe i hendene + rose = Muntlig ros/skryt                                 Tja. Må jobbes med.
"Okey" = Du kan forlate plassen du er på nå                        Bra ut av bil og dør, ikke ut av ryggsekken
"Ferdig" + sprikende fingre = Vi er ferdige med å trene, ingen vits å tilby mer atferder.      Ganske.
"Trene" = Pause ferdig, vi skal jobbe igjen      Hun kan det ikke, jeg har glemt at jeg har begynt på det
Ryggsekken = pause, vær i ryggsekken     Ryggsekken funker greit, men kanskje ikke som pausested?
Sitter nede og holder i sela = pause                   Hun forholder seg greit nok, forstår nok ikke helt greia


Fordelen med å skrive ned hva hvert signal skal bety, er at det blir mye klarere hvilke signaler som ikke er helt bra ift hva de inneholder/skal inneholde... :p Må sortere opp i hva noen av dem skal bety, pluss at alle kommandoene ikke er bra nok, så de må trenes mer på.
I tillegg har jeg tenkt litt på disse pause/avslutningskommandoene når de gis når Thelma sitter i ryggsekken. For stort sett er det jo en grunn til at hun sitter der... Og når jeg gir signalet for at hun kan/skal gå vekk derfra, så vil hun ofte ikke forlate bena mine - hvis hun ikke er trygg nok enda så vil hun jo ikke gå vekk fra trygghetsstedet... Har jeg tid får hun selvsagt fortsatt sitte der. Noen ganger har jeg tatt benet over henne og går unna selv og noen ganger kaster jeg ut en godbit til henne, begge deler samtidig med at jeg sier okey". Det som da kan skje er at hun kommer inn mellom bena av seg selv med en gang igjen. Det får hun selvsagt lov til, men hele situasjonen blir litt dum kjenner jeg, fordi jeg føler at jeg gir henne beskjed om at hun ikke får lov til å være der mer når jeg sier "okey". Dette kan løses ved å gi belønningssignal som får henne ut derfra i stedet, og at den belønningen glir over i å bli noe annet, feks at hun står ved siden av meg og jeg stryker på henne. Godbitsøk kan sikkert brukes + mye annet. I tillegg oppdaga jeg at jeg bør være mye er konsekvent med bruk av sluttsignalet.
I dette med navnsetting av belønningene ligger også det å kunne veksle mellom dem, at hunden alltid skal ta den belønningen den har fått lov til, selvbeherskelse, konsentrasjon og enarmet banditt-effekten; hunden vet aldri hvilken belønning som kommer

Relasjonsbygging.  Midt i blinken for oss akkurat nå! Går egentlig ut på å snakke med hunden, få respons på det fra hunden, for så at du responderer på det igjen slik at hunden lir belønna for å svare på dine tilnærmelser. Dette blir veldig gøy å jobbe med fremover! :) Jeg har nemlig tenkt litt i det siste at Thelma er for lite interessert i meg ute. Har hatt litt følelsen av at hun bruker meg så lenge hun er redd (og det er veldig bra, det er jo det vi har trent på i snart to år, misforstå meg rett), og når hun er trygg så syns hun at hun klarer seg selv - hva skal hun med meg da liksom? :p Jeg syns at jeg og Thelma har en nær følelsesmessig relasjon i veldig mange sammenhenger, og når jeg har nevnt for noen at det jeg beskriver i dette avsnittet kan være et problem, så rynker de på nesa og er ikke enig - jeg og Thelma har jo en god relasjon! Og jeg er enig i at vi har det, vi er veldig knytta til hverandre - men interessen for meg mangler både ute på tur og på treningsplassen slik jeg ser det. Det er der til en viss grad selvsagt, men ikke i nærheten av sånn det skal være. Vi skal trene en del annet ifm å få opp interessen for meg også selvsagt, men det å trene bare på signalene til hverandre i en relasjon syns jeg var fantastisk fin tanke - og skal også inneholde belønninger i ulike varianter.

Føljsamhet (finnes ikke noe norsk ord for dette). Skal trene på at hunden følger oss, responderer på det vi gjør med kroppen og våre signaler. Videreutvikling av relasjon. Men man kan jo mekanisk trene en hund til å følge også, uten at det er så kjempemye samspill egentlig... Dette har vi gjort noe, men ikke med relasjonstankegangen bak på samme måte. Skal også legge inn strykninger/berøring av hunden i fotposisjonen.


Heldige meg som har verdens godeste Thelma! :) Hun var så knallflink i helga! Øvningene vi skulle gjøre gikk bra. Visst er det mye smårusk og ting som jeg skal endre på med meg selv som trener, men som jeg tenkte mens jeg satt der i dag og tenkte over en økt som hadde hatt ganske mange småfeil da vi var ute og trente for oss selv; om en økt er bra eller ikke kommer ikke an på feilene du gjør underveis, men på om du har fremgang i løpet av økta. Og det hadde vi hatt den økta, vi hadde kjempebra fremgang, tross i at jeg snubler underveis. Det er bare å rette opp i det man driver med når man merker at det blir feil, og fortsette å trene slik at sluttresultatet blir fremgang :)

I tillegg er jeg så uendelig stolt! Av Thelma tenker du sikkert nå. Men nei da - jeg er stolt av meg selv! Da jeg så Thelma i går og i dag og hvordan hun oppfører seg på stedet der, så blir jeg rett og slett ekstremt stolt av jobben jeg har gjort med Thelma. Det var så mye som fungerte så bra! Og da snakker jeg ikke om øvelsene vi skulle gjøre, men hvordan hun rett og slett virker om dagen. Hun kan bli i bilburet når jeg åpner døra uten å fly ut, også selv om det er hunder der ute (vanskeligere med hunder enn uten selvsagt). Hun er relativt avslappet når hun hopper ut av bilen. Hvis det er hunder til den ene siden av bilen kan jeg enkelt lede henne ut mot andre siden av bilen når hun hopper ut uten at hun må henge ytterst i båndet og være redd først. Hun kan se mot de andre hundene når vi skal forflytte oss inn i skogen (vi trente i skogen for å få det mer uforstyrret, ville blitt for vanskelig å trene rett ved bilene), og følger meg enkelt bort fra dem kun ved at jeg rolig sier "vi skal gå her" og går foran henne inn i skogen, eller bare peker retningen for henne, så går hun foran. Hun snur seg en del tilbake og ser etter de andre, men kommer med i slakt bånd nesten hele tiden, hun er fin i kroppen. Når vi skal ned fra skogen så går vi jo mot de andre igjen, så det er jo vanskeligere for henne. Men dette faktum endrer overhode ikke på hvor flink hun er! For på veien ned fra skogen gjør hun akkurat som vi har trent på at hun skal gjøre når hun syns at det blir for vanskelig å klare situasjonen selv - hun sladrer, setter seg ned og jumper mot mine ben for å sitte mellom bena mine eller klistrer seg til min venstre side og går der for å få belønninger.  Hun går mot bilen og hopper inn på kommando, også med andre synlige hunder ute. Da hun satt i ryggsekken og det kom en bil forbi som hun syntes var ekkel, så rygga hun to hakk bakover i sitten mellom bena mine (ikke fint at hun blir redd - VELDIG fint at hun trekker seg unna det hun er redd for!). Hun kan ryggsekken, sånn som vi har trent på den til nå, ganske godt (hun er jo ikke avslappa i kroppen sånn som i situasjonene i dag, men det forventer jeg ikke heller. Hun klarte i dag kjempefint å forholde seg til bena mine, meg, at hun ikke skal forlate, sitter og titter men uten å ruse ut osv. Da jeg kom hjem fra tur med Mia i kveld hadde jeg og Thelma en økt, og da tok det ekstremt kort tid før hun lente seg mot meg, og til slutt "datt" ned i hånda mi hvor hun lente hodet sitt, og havna over på rygg og bare ville ha kos og være nærme :)) Det fungerte godt å veksle mellom godbit- og lekebelønninger da vi jobba. Hun kunne jobbe stasjonært uten å hverken låse seg helt eller gå i defaultatferden. Hun spiser godbiter når hun får beskjed om det. Hun leker. Hun kan gå i mellom mine ben (som hun ville selv fordi ting ble ekkelt) i krevende terreng ved flere anledninger, hun følger mitt bevegelsesmønster kjempegodt - selv da vi skulle gå et smalt sted med grener over oss, så jeg måtte bøye meg ordentlig godt ned i knær og rygg for å komme gjennom åpningen, holdt hun seg gående mellom bena mine uten å mukke. Hun glemte det litt skumle kameraet veldig fort etter at hun hadde fått snuse på det. Jeg ble veldig hjertevarm (det hagler ikke akkurat med sånne kommentarer rundt meg og Thelma) da vi fikk en kommentar av en deltaker som ikke har sett oss før (men som kjenner litt til historien) at hun syns jeg jobber veldig bra med Thelma, at det var fint å se oss når vi jobba sammen, og at hun godt skjønte at jeg er veldig glad i Thelma. Og Thelma trenger i en del situasjoner nå ikke at jeg nesten automatisk går over til å trene bort redsel bare fordi noe "ytre" skjer, jeg kan forsette å jobbe med det vi egentlig holdt å med. Hun er rett og slett mye mindre redd i en del situasjoner. Alt dette er BRA, Thelma!! Og fy faen så bra jobba, Merete!!! :)

Jeg er så fornøyd og så stolt at jeg nesten sprekker! Det går sakte, men sikkert fremover med Thelma, vi har ikke hatt et eneste kvantesprang fremover, alt sammen er nitidig jobbing som går så sakte fremover at det stort sett vil være vanskelig for andre å se. I morgen er det ett år og ti måneder siden jeg henta Thelma - ENDELIG får jeg oppleve at jeg er shitstolt over hvor vi er i dag! God kurshelg på absolutt alle måter altså :)

(Innlegg om noe av Thelmas trening ligger bakover her, men har ikke vært noen veldig ivrig bloggskriver de siste åra. Har riktignok en plan om å skrive et innlegg mer spesifikt om hvor Thelma er i treninga for tiden snart ;) )

Thelma - ny hund, nye muligheter!

16. juli 2014 kom Thelma i hus, og tiden etter det har vi brukt på å lære hverandre å kjenne. Det er fortsatt mye igjen, men vi er i gang med prosessen. Thelma er en hund som er redd for en del ting, og det gjennomsyrer hele vår hverdag og alt vi gjør. Dette innlegget skal handle om noe av den treninga vi driver med; hva vi driver med og hvorfor.

Målet er selvsagt hele tiden i all trening at hunden skal trenes på et nivå den takler, at den får gode erfaringer, mer selvtillitt og at den generelt sett er minst mulig redd, også av velferdsgrunner. Det har vist seg at dette er lettere sagt enn gjort med Thelma. Ikke fordi hun er noe annerledes å trene enn andre hunder, men fordi hun er redd for ting som er rundt oss nesten hele tiden. Det betyr at Thelma er ganske mye og ofte redd, og at det å "komme seg unna" er lettere tenkt enn gjort i hverdagen. Thelma er redd inne og hun er redd ute. Fordi hun dermed også har liten mulighet til å hente seg inn igjen/roe helt ned mellom slaga går dette i ett. Jeg og Thelma trener på og/eller forholder oss til Thelmas redsler all vår våkne tid, intet mer, intet mindre. Vi drar til pappa for at Thelma skal få sovet ordentlig ut innimellom, der slapper hun av....

Vi er avhengig av fremgang for å kunne forsvare dette, og det har vi heldigvis - i små, små porsjoner, og en del ganger går det bakover óg, men nok til at vi jobber på! De tre siste ukene har ting faktisk stabilisert seg litt mer, og det er vanvittig deilig. For første gang siden jeg overtok henne føler jeg at jeg vet hva jeg jobber med, og det er en ubeskrivelig deilig følelse! I høst har det vært veldig mye gjeting, "eye" og at hun generelt har låst seg. Hver gang Thelma var redd gikk hun i gjeting, jo mer redd, jo verre gjeting. Når du da er redd for biler, hunder og enkelte mennesker, sier det seg selv at bare det å gå ut døra er en prøvelse. Tidligere har jeg hatt hunder som er redd andre hunder, og syntes det var slitsomt. Etter at jeg fikk Thelma skjønner jeg at det i grunn  ikke er så slitsomt - prøv biler.... Biler er OVER ALT! Har aldri tenkt på mengden biler tidligere i livet. Nå tenker jeg veldig mye på det, og det er nærmest umulig å slippe unna. I tillegg er hun redd for lydene av de som går over oss, og pga dårlig isolering er det mye og høye lyder. Det er altså ikke særlig stas å være hjemme. Legg på lyden av andre hunder i nabolaget (ganske mye og mange) og lastebiler som kjører forbi (også overraskende mange), så får du en god dag her hjemme. Kan dere tenke dere den mengden stress som finnes i den kroppen... Vi har heldigvis fremgang på alle punkter!

Noen syns at dette har tatt for lang tid, mye styr. Går utover både meg og Mia (og Thelma). Mens andre igjen, når jeg sier hvor lenge jeg har hatt henne sier at "Det er jo ikke lenge, du må gi det tid. Må ha tålmodighet og jobbe sakte men sikkert". Jeg velger å høre på folk i sistnevnte kategori nå, så lenge det går framover. Thelma er en god hund, og hun skal få denne sjansen. Også vet jeg jo at hun har vært annerledes i en del av de settingene hun er redd i nå tidligere. Og har man vært trygg der før, kan man bli det igjen :)

En har jo ulike metoder å ta av når en skal jobbe med redsel. Stort sett skal jeg innrømme at jeg går på "gefülen" - MEN, jeg har hatt redd hund i hus nesten sammenhengde siden Gaya kom for 19,5 år siden, så denne "magefølelsen" bygger på mye erfaring. I tillegg har jeg nå heldigvis noen utdannelser i bunn som gjør at jeg kan forklare det jeg gjør, og jeg faller også tilbake til teorien dersom jeg står fast feks. Da er det på tide med en analyse av situasjonen; hva som virker inn på hva, hvorfor reaksjonene blir som de blir og hva jeg bør gjøre annerledes. Jeg har også nå for tiden noen situasjoner som bør opp til en slik vurdering.

Hovedfokuset er at jeg må gjøre slik at Thelma får tillitt til meg. Vi skal jobbe oss gjennom dette sammen, hun skal ikke stå i det alene eller føle at hun ikke har noen å støtte seg på når ting er vanskelig. 

Når jeg jobber med redsel skiller jeg stort sett dette ut fra annen trening, i mitt hode altså. Jeg kan jobbe med en øvelse og trener på som vanlig. Hvis hunden mens jeg holder på med dette blir skremt av et eller annet, eller bare er redd, så går jeg sporenstreks over til å jobbe med redsel. Det betyr at alt fokuset mitt endrer seg til å dreie seg om å gjøre situasjonen til hunden bedre, at den skal takle det den står oppe i på en bedre måte, og bli mindre redd - både på kort sikt og lengre sikt. Alt om selve øvelsen vi holdt på med er stort sett glemt, og hvert fall alt om presisjonskrav og perfeksjon i øvelsesmomentene.
Det å drive med innlæring av nye ting når hunden er redd er ikke så lurt av flere grunner. For det første klarer ikke hjernen fullt ut og konsentrere seg om andre oppgaver, oppgavene blir dermed dårligere utført. I tillegg vil jeg helst unngå å få redselsfølelsen "med på kjøpet" inn i øvelser, og da særlig øvelser vi skal ha til konkurranser. Så først må vi hanske med redselen. 


Noen av metodene jeg bruker er kort fortalt (ingen eksakte definisjoner, dette er hvordan jeg forholder meg til dem):

Motbetinging: Dette går ut på å endre hundens oppfatning av hvordan noe er. Erstatte en negativ følelse med en bra følelse. Jeg kan selvsagt ikke vite akkurat hva hunden føler. Men jeg er en djevel på å lese kroppsspråk, og mener selv at jeg har rimelig grei oversikt over hvordan hunden ligger an.

Å erstatte en atferd med en annen: Det er mange dårlige atferder som har bedre alternativer ;) Ofte, så tidlig i treninga, så trener jeg egentlig ikke inn et alternativ, jeg bare skaper at hunden gjør noe annet. I starten skaper jeg ofte dette med å belønne, og dermed ligner dette veldig på motbetinging i formen. Og forhåpentligvis får hunden en bedre følelse med på kjøpet med en gang når det gjøres sånn, og det gjør jo ingenting :)

Habituering: Dreier seg om å venne seg til at ting "er der". Dette syns jeg krever at individet ikke er alt for redd på forhånd. Et individ som er for redd og ikke kan flykte vil ofte låse seg i gamle atferdsmønstre eller bli apatiske/"gi opp" som en overlevelsesmekanisme. Da kan hunden se rolig ut fordi den ikke har et alternativ, eller fordi den automatisk går over i ro framfor noe annet, men den er jo ikke mer komfortabel med situasjonen av den grunn. Jeg bruker derfor lite ren habituering når jeg jobber med redsel. 

Desensitisering: Å gradvis tilvenne til noe en er redd for. Typ starte på lang avstand, så lite som mulig vanskelig i starten, og når det går bra, så øker man på gradvis. Dette er kanskje den vanligste tanken når det kommer til å jobbe med redsel, og er også den jeg bruker mest, stort sett sammen med motbetinging og/eller belønning for rett atferd.

Skjerming: Går ut på å skjerme hunden fra det den er redd for. I Thelmas tilfelle dreier det seg om at fordi hun uansett kommer til å være mye redd, skjermes hun for det jeg klarer å skjerme henne for. Kroppen har ikke godt av å være mer redd enn nødvendig, både ift stressnivå her og nå, hvordan stressnivået påvirker utfallet av senere opplevelser den dagen, og av generell velferd. Skjerming gjør også at de ikke får masse unødvendige erfaringer på å håndtere en situasjon dårlig (som man jo som regel gjør når man er redd eller stressa). Kan feks dreie seg om hvor vi går tur, som er steder jeg vet hun i utgangspunktet er minst mulig redd (lite biler), går en annen vei hvis jeg ser en hund osv. Målet på sikt er å kunne gå hvor som helst når som helst, men det er noen mil igjen dit. Hver gang vi står i en situasjon som er vanskelig for Thelma må vi bruke ganske mye energi begge to på å jobbe oss ut av det igjen så godt som mulig. Disse situasjonene er vi som sagt oppi HELE tiden uansett om vi vil eller ikke, så vi oppsøker ikke dette med vilje på tur foreløpig. På trening med treningskompiser i kontrollerte former og med folk jeg kan styre er noe annet.


Jeg bruker som hovedregel alltid positiv forsterkning, altså at Thelma får belønning for rett atferd. Men også negativ forsterkning brukes i form av å komme lenger unna det hun er redd for, og det at hun får løpe å gjemme seg hjemme er jo også negativ forsterkning. Negativ straff kan nesten ikke sies og brukes, da hun i redsel kun får belønninger, og hvis hun har låst seg på et eller annet, så får hun liksom ikke med seg at hun ikke får belønning.... Da jobber vi med å øke avstanden, og deretter kunne skape en belønningssituasjon igjen.

Jeg jobber mye med at Thelma skal ha en jobb å gjøre. At hun vet hva hun skal gjøre når hun treffer på noe vanskelig. Vi jobber mye med sladretrening, som går ut på at hun skal komme og oppsøke meg når hun ser noe hun er redd for. Dette gjelder biler, hunder og de menneskene hun syns helst skulle gått et annet sted. Metoden er fin også fordi den bruker motbetinging i innlæringen; i starten får hun belønning hver gang hun ser noe hun syns er skummelt. Etter hvert går dette over til å ta kontakt når hun ser det. Mennesker er det hun takler best, og der gjør hun dette hver gang hun ser en hun syns er skummel (mange mennesker er hun ikke affesert av, og da har hun heller motsatt problem; hun går gjerne bort til dem, og helst de som overhode ikke er interessert i det ;) ). På biler er hun nå ganske god på det så lenge det enten er på kjente steder eller det kun er en enkelt bil på en større plass. Biler langs veien som både kommer mot, skal passere, og kjøre vekk igjen, er for vanskelig, og derfor ikke noe vi gjør for øyeblikket. Lastebiler er ingen høydare uansett hvor vi er.
På andre hunder var hun vanvittig flink i august/septemer. Og så flytta vi, og alt raste sammen igjen. Hun begynner å komme seg, og nå vil hun gjerne se på hunden en stund. Ofte får hun lov til det på avstand nå, har fått lov den siste måneden, så lenge hun viser tegn til at hun er nysgjerrig. For hun er veldig interessert, og halen kan gå, og jeg tenker at hun godt kan få stå og se litt. Når jeg begynner å gå bakover er jobben hennes å komme etter meg og ta kontakt (hun kobler dette til den sladretreninga vi har drevet med før), og hun kan da sladre noen ganger på den hunden hun har sett på først.
Sladretreninga knyttes også til desensitisering i form av at vi starter på avstand og på sikt kommer oss nærmere. I hvert fall i teorien (og på organiserte treninger) ;) I praksis i hverdagen dukker det opp ting å sladre på HELE tiden,til alle mulige og umulige avstander. 

Vi jobber mye med ro-trening. Vi har en stilling som er at Thelma sitter mellom mine ben. Der har vi trent mye ro. Hun får nok også en trygghet ved å kjenne mine ben mot kroppen sin der. Ganske ofte kommer hun og tilbyr å sette seg mellom bena mine når vi treffer på skumle ting ute, hun har gjort det både på biler og hunder. Da kan hun sitte der og sladre, det funker helt fint. Så lenge avstanden er stor nok, klarer hun altså selv å ta valget på om feks hunden hun ser ikke er skummel (kan stå og se, og ser ut som at hun gjerne vil bort), er sånn at hun kan sladre på den "gående", eller om det er tryggest å få støtte ved å sitte mellom mine ben. Det samme gjør hun på biler.

Hun kan også få godbitsøk når det kommer bil, og konsentrerer seg da om å søke opp godbiter framfor å se opp og være redd for bilen. Dette fungerer bedre jo lenger unna vi er, naturlig nok. Det er ikke alltid hun tør å lete framfor å kontrollere det som kommer. Hun tar også godbiter hardere og mer uforsiktig jo mer redd hun er. Dette kommer tydligst fram på biler, men kan også komme på hunder. Grei indikator på hvor vi er i løypa hvis hun ikke viser det med kroppen på noen annen måte :)

En annen grei indikator er hvor mye hun trekker i båndet. Er hun avslappa trekker hun ikke. Stort sett trekker hun litt (hun er jo også stort sett stressa), men noen gangen tar hun helt kaka og legger seg på alt hun har. DA trenger hun hjelp, og det får hun. Ofte er dette i nærheten av vei/biler. Andre ganger vet jeg ikke helt hva som har utløst det. Vi har jobba ganske mye med å komme og gå ved siden av meg, på en av sidene. Når hun setter i gang trekkinga må hun inn og roe seg ned ved å sitte mellom bena mine, og deretter jobber vi med at vi går SAMMEN mot det som er vanskelig - hun trenger ikke å ligge foran å ta ansvar alene.
Og noen ganger går hun ferskt spor etter andre hunder, og da kan hun også dra sånn....

Det med å komme og gå ved siden av meg bruker vi også i passeringstreninga. Her viser hun tydelig at hun stort sett vil gå på den siden av meg som er lengst vekk fra den andre hunden, så dette får hun lov til å regulere selv. Hun "stikker" aldri derfra, hun vet at vi jobber, og bytter bare side og jobber videre. Opprinnelig hadde jeg tenkt til å ha to ulike passeringskommandoer - en for å gå på min venstre side og en for å gå på min høyre, slik at jeg kan regulere selv hvor hun skal gå  ift de andre som kommer. Men nå har hun i grunn valgt selv, så jeg har begynt inne hjemme og sette navn på en kommando som innebærer at hun kan velge selv hvor hun går så lenge hun holder seg hos meg. Jeg er litt redd for det, at øvelsen ikke er "stram" nok, på den annen side har hun jo tydelig vist at hun klarer dette. Og at hun har hodet med seg såpass at hun velger å flytte seg så jeg kommer mellom henne og den andre hunden er jo bare supert!

I forbindelse med rotrening/generelt å kunne roe seg sammen i kosesituasjoner og lignende bruker jeg pusten min veldig aktivt. Det har en litt sånn forbausende bra effekt, noe jeg har opplevd på flere hunder. Det dreier seg rett og slett om å puste dypt og rolig mens en holder på hunden. Min opplevelse er at hundene roer seg langt raskere når en bruker pusten aktivt enn om man hadde tatt på hunden på samme måte men ikke brukt pusten. Når dette etter hvert forbindes med ro, kan en også bruke pusten som en måte å få hunden rolig i andre situasjoner. Regner med at dette er biologisk styrt og at kroppene "tenker" at det ikke er noen farer her så rolig som hun puster, og dermed kan det andre individet også slappe av ;)

Jeg bruker også gjesping veldig aktivt, og har gjort det fra Thelma kom i hus. Her har vi en fantastisk fin og morsom utvikling! Jeg gjesper mye til og med hundene mine - jeg og Mia har det som en "greie", at vi gjesper fram og tilbake :) Men baktanken er å kunne bruke det aktivt i jobbinga med hundene. Jeg bruker det i situasjoner som Thelma synes er litt krevende, veldig ofte ifm samhandling med Mia. Thelma brukte ikke gjesping i særlig grad da hun kom hit. I starten så hun på meg med store øyne da jeg gjespa (hender jeg tar i litt), og skjønte liksom ikke helt dette. Har bare fortsatt å bruke det, og sakte men sikkert så jeg at hun skjønte at dette var "noe", sikkert godt hjulpet av at Mia pleier å gjespe tilbake. Så begynte hun å være med på gjespinga, forsiktig og prøvende i starten. Det er et par måneder siden nå at hun begynte å bruke det aktivt selv. Veldig ofte når jeg, Mia og Thelma har stått i en situasjon som er litt vanskelig (feks at Mia og Thelma har havna tettere på hverandre enn det Thelma nok i utgangspunktet hadde tenkt), og veien er ganske kort til at eier enten "tar" hunden som snart skal finne på noe faenskap, eller bare ber de "gå bort", så har jeg ofte lukket øya og gjeeeespa. Ganske ofte var jeg slettes ikke sikker på at det kom til å ha ønsket effekt, og var forberedt på at jeg kanskje måtte gå i mellom likevel. Til dags dato har det ALDRI blitt noe mer tull når jeg har valgt å stole på gjespingas effekt. Ganske fascinerende :) Thelma bruker det nå vedig aktivt både i litt tette situasjoner, men mest når hun er gira og tar litt vel av med ting hun "egentlig vet" at hun ikke skal, feks i lek med Mia og det bikker over til å bli gjetenapping i bena (fortsatt i lek) - da er hun høyt oppe, og hun treker seg da unna og gjesper - med lyd. Hun har en slags "snakking" eller "jodling" som kommer ut sammen med gjespen når hun er gira - men hun bruker gjespinga. Hvis gjespinga kommer i kosestunder som blir for tette med Mia så er det alltid uten lyd. Når én gjesper, gjesper de andre. Vi gjesper mye sammen, vi tre :)


Kort i "stikkordsform" alt det andre jeg har måttet finne løsninger på med Thelma:

Gjete lampa nede i oppgangen: Hun har fått jobben "løp opp trappa oog vent på toppen".

Løp opp trappa og gikk på Mia (slår over i gjeting, vanskelig med så mye fart): Jeg ropte belønningssignalet rett før hun nådde toppen slik at da hun kom opp snudde hun seg bare 180 grader og venta på belønning. Dette skapte nye forventninger til det å komme til toppen av trappa, og hun har nå bare unntaksvis tilbakefall

Gjete lampa øverst i oppgangen mens man venter på at døra åpnes så man kan gå inn: Godbitsøk. Hun har nå så og si sluttet å gjete denne lampa, selv om hun ikke får søk, står bare foran døra og venter på at den skal åpnes. Greit å ikke trene mye på atferder man ikke har bruk for - tror hun nå stort sett har glemt at hun drev med gjeting her.

Vanskelig å møte Mia igjen da de hadde vært litt borte fra hverandre (her ble det mye tullball med usikkerhet og vanskelig situasjon å være i, feks når én hadde vært ute og den andre venta inne); lærte inn signalet "namme-nam" som innebærer å få noe større godis. Sa dette rett før møtet hver gang, og de fikk hver sin godis. Nå når Mia har venta hjemme og jeg og Thelma kommer inn står Thelma med høy logrende hale og kan ikke komme fort nok vekk fra gangen og inn til Mia. Forventningen til å komme inn døra har snudd fra "dette er vanskelig og det vet jeg ikke hvordan jeg skal takle" til "Kult! Vi er hjemme hos Mia igjen!" Nå får de noen ganger stor godis, noen ganger får de godbit, noen ganger får de ingenting. Det er veldig mye hyggeligere å komme inn døra nå, for alle parter. Dette har også hjulpet veldig på det å skulle inn hjemme i det hele tatt, da Thelma grua seg til det før (var jo ikke trygt/bra å være inne)
Tidligere har Thelma av og til måttet gå i buret eller på et annet rom for å roe seg når hun har gått på Mia (av mer eller mindre uviss grunn). Når Thelma skal slippes med Mia igjen etterpå har jeg også brukt  "namme-nam". Sier kommandoen før hun slippes ut så hun vet hva hun skal, og da løper hun og Mia sammen til skuffen og får noe. Dette har fungert veldig bra, da ingen av dem har noe matforsvar i disse situasjonene. Alt har vært greit da etterpå, tror det er to ganger det har skjedd på alle disse månedene at hun har måttet tilbake igjen og tenke seg om litt lenger... :-p
Nå har ikke dette skjedd på kjempelenge, og forhåpentligvis er hun ferdig med å synes at dette "et eller annet ifm Mia" er vanskelig. Noe av det har blitt utløst av smerter/at hun har passa på seg selv. Stort sett er det utløst av at Mia oppholder seg i Thelmas rumpe-region.
Hovedproblemet med det har vært at hun ikke klarer å gi seg av seg selv, som jo er hennes generelle problem med andre hunder også, hun mister hodet fullstendig når hun først står oppe i det.

Gjete-napper/biter Mia i bena og kroppen: Ofte sier jeg bare med lys stemme "Thelma, hva gjør du?". Hun ser da på meg helt uskyldig og bare "Hva, er det ikke lov med litt forsiktig biting på en vanlig onsdag nå??" og så er det over. Hvis hun ikke klarer å gi seg, eller hvis hun har rukket å bli veldig intensiv, så pleier hun å få en beskjed om hva hun skal gjøre, feks gå å legge seg. Dette er bare brannslukking fra min side, og jeg gjør ikke mer med det fordi jeg vet ikke hva som utløser det, og brannslukkinga funker greit. Stort sett virker det som at det er overslag fra at et eller annet (gud vet hva) har blitt for mye/for vanskelig for Thelma, og så kommer det ut i den formen der. Det er mindre av det jo bedre dag/periode Thelma har, så det har liksom sammenheng med hennes generelle form, uten at jeg kan si noe mer sikkert.

Redd for lyder i leiligheten over oss: Desensitisering med høy musikk. Men mest av alt har jeg bare vært der og vært tilgjengelig for støtte når hun var klar for det. I starten flykta hun alltid og løp og gjemte seg på kjøkkenet eller badet. Hun fikk lov til det, da denne atferden jo i hennes hode er den beste løsningen, og det å holde hene fast hos meg nok ikke ville oppleves noe bedre for noen av oss, da hun ble fullstendig panisk. Så hun fikk lov til å løpe. HVER gang hun kom ut igjen sa jeg med lys og hyggelig stemme "Hei Thelma! Så hyggelig at du kommer!" Hva jeg sier er jo ikke viktig. Men hun ble tatt hyggelig i mot hver gang, og med åpne armer, så hun gikk rett inn i favnen og fikk kos og klapp. Hver gang. I starten var hun lenge borte, gjemte seg lenge av gangen, etter hvert gjemte hun seg kortere og kortere. Da dette gav resultater resulterte dette i en overgansperiode til at Thelma løp himla mye fram og tilbake. Styrta ut på kjøkkenet, snudde og løp til meg, styrta til kjøkkenet, snudde og løp til meg. HVER gang ble hun tatt i mot på samme måte; hos meg er det støtte å få. På én kveld kan jeg tenke meg at vi hvert fall var oppe i hundre runder på det verste, over flere dager. På slutten av denne perioden løp hun til dørkarmen på kjøkkenet før hun snudde og kom til meg (gjemmestedet er helt innerst på kjøkkenet). Og SÅ snudde det, for ca en måned siden; hun begynte å løpe rett til meg da hun ble redd. Jippi!! Fortsatt hadde/har hun tilbakefall, men som regel går hun rett til meg. Hun vil gjerne sitte mellom bena, vil at jeg skal holde på henne, vi ha kos - og viktigst; vil være hos meg når hun er redd. Så - blir hun ikke mer redd da, når hun får oppmerksomhet når hun er redd? Helt klart ikke. For ca halvannen uke siden begynte hun å kunne bli liggende når hun hørte lyder oppe. Jeg ser at hun reagerer på lyden, men hun kan nå se på meg, og jeg gir et bekreftende "det går bra", eller jeg legger en hånd på henne noen sekunder, og så blir hun bare liggende. Ikke gjemmer hun seg på gjemmestedene sine, ikke løper hun fram og tilbake som en oj-oj, ikke kommer hun til meg fysisk for støtte - hun blir LIGGENDE selv!
Jeg er jo også av den sorten som syns det er skammelig å la noen som er redde "klare seg selv", uansett art. Har aldri hørt om et menneske som blir mer redd av å ha noen som støtter en, snakker beroligende, holder rundt og bare ER der for en når en er redd. Min opplevelse med hunder er den samme. Vi er jo venner, vi støtter hverandre når det trengs, og når man er redd trenger man det mest. Veldig enkelt!
Vet ikke akkurat hvilken metode dette er. Kan vel bare kalles "venn som alltid er der for deg når du er klar for det" eller noe :-p  Thelma skal alltid kunne komme til meg når hun syns noe er vanskelig, og jeg ønsker at hun skal oppsøke meg når hun er redd, derfor har denne vært åpen for henne hele døgnet, og heldigvis bruker hun muligheten.

Jeg begynte på motbetinging ift lydene opp; gi noe skikkelig godt hver gang vi hørte lyder. Den ble veldig vanskelig å gjennomføre fordi de lydene var fryktelig uforutsigbare, visste aldri når de kom, jeg kunne (naturlig nok) aldri styre dem, hverken i styrke eller annet, og det har vært så ofte tidvis at det ble praktisk vanskelig å gjennomføre. Så den ble lagt bort pga det, og løsningen ble den som er beskrevet over.

Vanskelig når Mia kommer inn i en kosesituasjon med meg og Thelma (ligger noe forsvar der, men det er ikke alvorlig/fremtredende, og fordi hun syns at andre møtesitasjoner med Mia også har vært vanskelig så tenker jeg at det like gjerne kan bunne i det): Sier med høy, lys og glad stemme "Hei Mia, så koselig at du kommer og vil ha kos!". I starten hadde Thelma utrolig morsomme ansiktsuttrykk når jeg sa dette til Mia. Som om DET var noe koselig! Og hun virket overrasket over at det liksom skulle måtte være SÅNN det foregikk, var ikke akkurat det hun hadde tenkt seg. Men det foregikk også ting oppi hodet på henne, for hun "tilpassa" seg hvordan vi tar i mot Mia her i familien, og innfant seg greit. Men dette er fortsatt vanskelig for henne å takle uten hjelp. Hun demper nå ganske konsekvent når Mia kommer bort til oss ved å flytte hodet unna Mia. Thelma har litt interessekonflikt i disse situasjonene, for impulsen hennes er nok faktisk å flytte seg helt vekk i demping (og det er fantastisk fint å se dette hos Thelma, siden hun tidvis velger andre varianter mot Mia), men så vil hun jo ha kooooos, så stort sett blir hun, men "gjemmer" ansiktet sitt mellom mine ben eller under en arm eller lignende ;-)

Massasje: Har skullet lære Thelma å bli massert, både som håndteringstrening og fordi kroppen hennes trenger å slappe av. Flukt i starten ved lyder naturlig nok, fikk alltid lov til det, men skulle alltid tilbake igjen til massasjen. Forsøkte å få avslutta når ting gikk bra og hun ikke var på flukt. Fryktelig vanskelig i starten, for da var hun jo på farten hele tiden. Men det har bedra seg, og hun kjenner nå igjen massasjesituasjonen. Fortsatt litt vanskelig for henne å komme inn i situasjonen, virker som hun er redd for at jeg skal gjøre noe dust med henne, men når vi først er i gang vil hun gjerne. Ofte har hun teppe over seg så hun får ligge i en "hule" og bli beskytta mens hun masseres.
Dette med hule benytter vi i andre situasjoner også, det syns hun er trygt.

Redd for TVen: Denne treninga gjorde vi hos pappa hvor hun er trygg. Startet med at hun lå i buret sitt inne på soverommet. TVen på i stua med åpne dører så hun hørte hele tiden. Flytta buret gradvis nærmere stua og TVen. Dette fungerte veldig bra, da hun stort sett sov i buret. Hjemme hos meg etterhvert, men ingen bur her. Var så og si ikke et problem, fordi hun var så redd for lydene ovenfra at hun lå jo stort sett på badet eller kjøkkenet og gjemte seg, og så dermed ikke TVen. Ble bedre og bedre på TVen både hos pappa og borte hos andre, og kunne en god periode ligge å se på TV uten å gjøre noe ut av det. Kjempesuksess! Det varte helt til hun, ironisk nok, ble tryggere på å komme mer og mer til meg framfor å flykte fra lydene over. For da løp hun til meg som (for) ofte satt i stua med TVen på. Og da ble hun plutselig veldig eksponert for TV igjen. Tok litt tid før jeg skjønte dette, så da var det tilbake til å ta hensyn ifm TVen, og ny runde med avslaping i bur når TVen stod på hjemme hos pappa. Det har fungert godt. Er ikke helt tilbake der hun var på sitt beste, men vi er på god vei. Hun kan noen ganger ligge å se på TVen uproblematisk, andre ganger klarer hun ikke det, og da får hun hjelp til å gå vekk (hun klarer ikke å gå vekk selv hvis hun har fått oppheng, det gjelder også alt annet enn TVen). Noen ganger bruker vi "hule", som i dette tilfellet bare er å legge et teppe over hodet hennes, da roper hun seg, noen ganger får hun komme opp på fanget og ligge med hodet andre vei og få kos, noen ganger går hun inn i buret for å slappe av. Stort sett kan hun etter en runde i buret slippes ut igjen og ikke ha problemer med TVen. Ser det veldig godt hvis vi kommer inn fra tur og hun er hyperstressa - da takler hun ikke TVen, men hvis hun da går rett i buret, kan hun slippes ut i løpet av kort tid og det er ikke noe problem lenger.


Her jeg bor nå har Thelma ikke vært noe i bur (som hun er vant til og syns er greit), og hun har heller aldri vært bundet ("bindetrening"), noe jeg egentlig kunne tenkt meg og brukt noe mer ifm ro-trening. Grunnen er at hun alltid skulle ha muligheten til å komme unna det hun syns er skummelt, og det går jo ikke når man er i et bur eller er bundet fast.  Hun har derfor heller ikke vært på et rom alene (unntaket er de få gangene jeg rett og slett har måttet skille henne og Mia). Fordi hunder skal ha steder de skal være alene som "safe space" før de blir etterlatt der, har heller ikke Thelma vært alene her over lenger tid, da dette hjemmet er alt annet enn safe for Thelma. Hun har vært med i bilen eller blitt passet.

Nå er jeg veldig spent på hvordan den nye leiligheten vår er ift lyder fra naboene, og ikke minst spent på om vi får en ny knekk med flyttinga. Jeg er forberedt på det. Det er jo ny sitasjon igjen, selv om jeg mener at det MÅ bli bedre for henne der på sikt, kan ikke skjønne noe annet.


Mandag kveld var hun med i bilen mens jeg holdt kurs. Da de andre hadde dratt gikk vi en liten runde, og så trente vi litt rally. Flink jente! Jeg har bestilt privattime i agility til oss også - i en hall uten andre hunder. Målet treningsmessig med Thelma er å konkurrere - med en hund som takler det. Dermed er selvsagt første mål at hun skal bli tryggere i alle mulige situasjoner, ja rett og slett ha et bedre liv enn det hun har nå. Velferden er viktigst.

Thelmaklumpen krever mye, hele tiden. Håper så veldig vi klarer dette, og at vi får mange fine år sammen - hun er jo blitt lille klumpelumpen til Merete, og vi har mange morsomme og gode stunder også - hver dag! Våre beste stunder har vi på do ;-)

Dagen som ble vanskelig

Dagen i dag startet med et stykk herlig puddel ved siden av meg i senga, vi koste oss lenge :) Jeg hadde våknet en stund før klokka ringte på grunn av ryggen. Klarte ikke å ligge rett uten å ha vondt, så bena ble slengt oppover for å ha minst mulig smerter mens jeg koste med Mia. Grudde meg til å stå opp, for visste ikke hvordan ryggen kom til å være. "Nei. Den skal tidlig krøkes, Merete, som god krok skal bli!" Og opp med meg, og inn med voltaren, som bestemte seg for å virke nesten umiddelbart =)

I dag skulle vi på hundetrening på Hvalsmoen. Jeg har hatt et veldig ambivalent forhold til den treninga. Hovedsakelig fordi jeg ikke har noen treningsmotivasjon for tiden. Og hva skal man egentlig på hundetrening å gjøre da.... Det er vanskelig at ikke Dina er der, og jeg skal uansett ikke konkurrere, så hva trener man for?

For meg er det nytt og veldig rart å reagere sånn. Gud bedre så mange timer jeg trente Gaya uten at vi skulle konkurrere. Jeg var like glad i å konkurrere da jeg hadde Gaya. Men kanskje var det noe med at Gaya ikke kunne, eller burde, konkurrere så mye pga psyken sin. Jeg hadde ekstremt mange folk å trene med, og ingen var veldig oppsatt på å konkurrere særlig mye. Det var et ekstremt godt miljø å være i for å trene kun fordi hundetrening var det beste i hele verden, uten at vi nødvendigvis tenkte at det skulle inn i noen ring. Jeg kjøpte jo Gaya blant annet for å ha en hund å konkurrere i ag med. Herregud - på en trening satte vi opp en VMbane - og Gaya gikk den feilfritt på første forsøk! Hun gikk ikke så fort som de i eliten gjør selvsagt, og kunne aldri i verden hevdet seg i VM, det vet jeg godt. Men hun gikk den uten feil. Og det kom ikke gratis. Jeg jobbet mye med Gaya - ekstremt mye! Den hunden "kunne det meste" før hun døde; ag, lp, rally, felt, spor, heelwork og litt freestyle + ganske så god hverdagslydighet, og kunne lært en god del til innen alle felt uten problem :) En ekstremt lett hund å jobbe med når det kom til å lære ferdigheter. Noen ganger lurer jeg på om jeg noen gang kommer til å ha en så godt trent hund igjen. Hun var rett og slett veldig gjennomarbeida, og fikk nesten aldri vist seg i en ring. Hun var kanskje best i ag, og den sporten har hun aldri konkurrert i, kun tatt bronsemerket.

Liten digresjon det der med Gaya :) Jeg er hvert fall godt vant med å trene MYE, ekstreme mengder med trening - for "ingenting" - og rent bortsett fra at jeg gjerne skulle ha konkurrert - så gjorde det meg ikke så mye. Det var bare det å trene i det hele tatt som betydde noe.

Så kom Mia - og ny opptrening til ag begynte. Hun var startklar til Hoppklassene da vi måtte slutte å trene pga helsa hennes. Så var det Dina sin tur. Hun var godt i gang til både ag og hopp da vi måtte slutte pga helsa hennes. Til å i utgangspunktet "bare" skulle ha agilityhund er det jo nesten imponerende å få stang ut på tre av tre. Nå har jo alle tre trent mye annet også, og jeg liker det meste :) Men at jeg egentlig er agilitymenneske har jammen ikke hatt sjanse til å komme mye fram.... :-p


Tilbake til dagen i dag :) Jeg bestemte meg veldig tidlig i uka for at jeg skulle på treninga i dag. Jeg trenger å komme meg ut, jeg trenger å se smilende ansikter, jeg trenger å smile selv, jeg trenger å snakke med folk. Og jeg trodde selv at jeg nok helt sikkert trengte å trene hund.

Så tenkt så gjort. Hadde ingen plan for hva jeg skulle trene på, og det er aldri en god start. Men det HAR jo skjedd før óg (fy skam seg), og vanligvis kommer min motivasjon innen veldig kort tid, fordi Mia er så glad og fornøyd, og da blir det bra og gøy å trene likevel! Med dette i tankene starter jeg dagens trening.

Tomheten kommer nesten umiddelbart. Snakk om fullstendig mangel på motivasjon. Hva i all verden er det vi trener for? Hvorfor skal vi trene?

Fordi vi først er der, så tar vi en liten pause før vi bytter tema og begynner å trene på noe nytt. Vakreste Mia min jobber på så godt hun kan. Det er i hvert fall ikke hennes skyld at det går som det går. Men jeg finner ut at jeg ikke får det til som jeg vil, blant annet fordi jeg går for fort fram (som vanlig). Ny pause. Ny plan. Nå går det mye bedre! Hun får til det vi skal trene på! Det var dette med rett kriterier osv.... Men så kommer tomheten igjen. Akutt. HVORFOR I ALL VERDEN SKAL VI GJØRE DETTE? Hvorfor skal du kunne dette, Mia?? Vi skal ikke bruke det til noen ting. Det føles helt fullstendig meningsløst. Som sagt er dette veldig uvante følelser for meg. Jeg har trent Gaya i over 12 år. Jeg har trent Mia og Dina gjennom deres sykdomsperioder, når de har kunnet trene, kun fordi at vi skal ha det gøy sammen, fordi hundene liker jo å trene! Det har alltid vært grunn nok.

Det topper seg fullstendig, og jeg tar med Mia og går en tur i skogen i stedet. Blir borte en god stund. Vi går, vi er. Vi går ned til elva så Mia kan få se på endene. Så Mia kan hente opp alle pinnene som ligger i vannet. Når hun har hentet opp alle så kaster jeg dem, så kan hun hente på nytt. De fleste flyter, men noen synker, eller ligger delvis under vann, og da dukker hun under med hele hodet for å hente dem. Flere ganger. Jeg har ikke sett at hun har jobbet så systematisk og ordentlig med det før. Hun koser seg. Har en stor jobb å gjøre. Jeg er glad for at jeg får se henne sånn.

Også tenker jeg at vi to kanskje er ferdige med å trene "på plan". Kanskje vi bare skal gå og kose oss i skogen fra nå. Ta med noen dummier hun kan finne innimellom. Dra til ulike vann så hun kan vasse og være opptatt i vannkanten.

I løpet av turen klarer jeg å samle meg såpass at jeg lager en plan for neste økt når jeg kommer tilbake, og vi får gjort denne. Jeg tenker at jeg vil glede Mia med en ny og bedre belønning og drar opp for å kjøpe ny leke til henne. Da jeg skal dra ned igjen for å trene med denne nye superbelønninga, så er det plutselig grilling, og etter grillinga velger jeg å dra hjem, motivasjonen forsvant med pølsene, eller noe sånt. Pakker den nye fine leka i sekken og kjører hjemover.

Ingen lett biltur hjem. Har lyst på noe søtt. Tenker at det skal jeg hvert fall ikke gjøre. Fjerdesiste bensinstasjon før vi er hjemme sprekker jeg totalt og kjøper drikke og påskegodt for sikkert 150 kroner før jeg kjører videre. Spiser fem biter med sjokolade før jeg blir sint, og det første jeg gjør når jeg kommer ut av bilen er å kaste godteriet i søppelbøtta i garasjen. Det var den sjokoladen og de pengene.... Monn tro om jeg lærer til neste gang...

Vel hjemme får Mia den nye leka si. Hun eeelsker den! Hun storkoser seg, hiver den rundt, biter og river, bærer, viser den frem. Og jeg gråter. Ingen vits i å spare den til trening som ikke blir noe av. Jeg er glad for at hun liker den, virkelig. Nå har den ingen tenner lenger, ingen ben og ikke så mye innmat. Men den har hode med to øyne og en litt slentrete kropp. Vi får ta siste rest på den en annen dag :)

Det er mye sorg i dette. Det er drømmer som brast - mange drømmer som brast - over tre hunder. Det er helt ufattelig at jeg har mistet lysten til å trene. Ja, det kan være fordi jeg ikke får konkurrert (altså trent mot konkurranse), som har vært min forklaring til nå. Men mest sannsynlig er det noe mer. Jeg har tross alt trent for å trene i maaaange år, så det er nok noe annet. Det er en sorg for å ha en gammel hund. Jeg har merket nå i det siste at Mia har blitt "eldre" (men samtidig full av liv og løp), og det har kommet litt brått på meg. Det er sorgen over å bare ha en hund. Sorgen over hun som er borte. Det hjelper nok ikke at jeg ikke har jobb eller bosted eller kjæreste lenger heller. Og at jeg er syk. Det er nok bare litt mye akkurat nå.

Det overraskende er bare at akkurat hundetreningslysten forsvinner. Det siste jeg trodde skulle forsvinne i hele verden - den som har holdt meg oppe i størsteparten av mitt liv. DET er trist.

Min kloke venninne Christina sier at hun tror det er lurt hvis jeg bare står i det uten å rushe så mye akkurat nå. Jeg skjønner at hun er klok. Men jeg skjønner også at jeg ikke vil ha det sånn her, og vil videre. Jeg vet også at jeg ikke får gjort så mye akkurat nå, så jeg er vel pent nødt til å stå her, da....


Heldigvis står vi sammen, Mia og jeg!

Livet og dagene

De første dagene etter at Dina døde var utrolig vonde. Overraskende vonde. Ikke det at jeg trodde det skulle bli lett, men jeg var jo på en måte godt foreberedt, selv om avgjørelsen ble tatt "fort".

Det var sorg, bunnløs fortvilelse, savn, masse spørsmål og tanker - noen man burde ha, noen man kanskje ikke burde ha....

Like overraskende var det da det relativt fort begynte å gå greit igjen. Jeg var egentlig ikke forberedt på det, heller.... Det kommer nok av at prosessen hos meg jo har begynt for lenge siden. Slik var det med Gaya også - da hun døde hadde jeg sørga i mange, mange uker allerede, for jeg visste jo at det snart var slutt, og at det ikke var noen vei tilbake. Prosessen med Dina var litt annerledes enn med Gaya, men mye var jo også veldig likt. Gudene skal vite at jeg har gråti mange tårer for Dina opp gjennom åra. Vært mye fortvila og lei meg. Sorg. Glede. Håp. Ny sorg, ny glede, nytt håp. I det uendelige. Det har vært fryktelig hardt, og det var fryktelig hardt da hun døde.

Nå lever vi hverdagene, Mia og jeg. Med alt det innebærer; mange tanker om Dina, savn av Dina, sorg, men også mange gode stunder, fine opplevelser, hyggelige mennesker. Jeg er heldige med de rundt meg.

Det er veldig spesielt at det igjen er meg og Mia - akkurat som vi startet. Også fikk vi låne Dinas herlige vesen på midten der :)

På søndag var jeg og Mia med på skogsdag med hundevenner. Vi trengte det veldig, og jeg er heldig med at disse menneskene er så søte ;) Mia hadde det topp - hun gjorde det hun er kommet for: Hun løp! Og løp og løp. Innimellom latet hun som at hun søkte litt (siden det tross alt var felt vi drev med), men mest løp hun :)

Vi startet med avleveringer, noe som gikk skikkelig dårlig i starten (Mia stakk av med apportgjenstanden og hadde det bare superkult med seg selv :-D ), men bedret seg og avsluttet fint :)

Jeg gjorde min sedvanlige feil med Mia når det kommer til søksoppgaver; gjorde det for lett for henne. Først hev vi ut fire dummies som hun skulle markere og hente inn. Ja særlig. Hun fant alle sammen med en gang, for så å løpe videre for å lete etter de vi hadde gjemt. (Det var ingen vi hadde gjemt, men Mia har aldri noen tro på at ting kan være SÅ enkelt, så hun leter etter de andre, hun. De som ikke er der altså...).
Klok av skade gjemte vi så én gjenstand og sendte henne ut for å finne den - vellykket!  Neste gang gjorde vi det samme, men det var her hun tok helt av med løping. For det første trodde hun det først var rundering, og ble overlykkelig over å finne Christina ute i skogen. Hun skjønte ingenting av å ikke få belønning hos Christina, og endte med å løpe til meg og melde, i håp om at noen snart skulle ta til fornuft :)  Jeg kom på at jeg muligens hadde gitt henne tegnet for rundering (hvor dum går det an å bli...), og sendte henne nå ut med "apport"kommando. Da visste hun hvert fall hva hun skulle, og løp og lette (dvs - løp og løp og løp, og lette litt innimellom). Fant til slutt, med litt hjelp, var visst litt vanskelig plutselig (kunne jo hjulpet å skru på nesa fra start men... :) )

På slutten fikk hun tapt apport. Også her litt startproblemer. Ikke lett når det er leeeeenge siden vi har trent. Og ikke bare trent søk, men trent i det hele tatt. På siste økta var vi alene, og da gikk det kjempebra! Sendte henne på to greie først, hun løper tilbake, markerer, leter litt om det trengs, og apporterer og avleverer perfekt. Nesten så jeg ikke trodde det jeg så :) På slutten så jeg at hun var ganske sliten, men hadde lyst til å ta en til. Min umiddelbare tanke er å gjøre det litt enklere for å sikre at hunden lykkes. Kommer heldigvis på i tide at det er en veldig dårlig idé med Mia. Så jeg tar en siste repetisjon hvor jeg gjør det VANSKELIGERE enn de to foregående, sender ut, Mia løper, finner og ser SÅ stolt og fornøyd ut når hun kommer løpende mot meg med dummien i munnen! Jippi!!

Vakre, flinke og gode Miaen min <3 nbsp="" p="">
I går var vi på Jeløy med Anniken og Kenzo - veldig hyggelig luftetur og lunsj i det fri med flinke hunder og fornøyde eiere :)

Er så takknemlig for at jeg har muligheten til å gjøre sånne her ting, både fordi det er en tøff tid, og også fordi jeg ikke har mye til treningsmotivasjon på andre ting. Selv om jeg og Mia tok en liten økt for å gjøre seg fortjent til et tyggebein nå nettopp. Helt klart at lydighetsøvelser er ferskvare ;) Innsatsen er det dog ikke noe å si på!

Jeg trenger helt klart en hund jeg kan trene aktivt mot konkurranse igjen, DÉT er helt sikkert, så får tiden vise hva og hvordan det blir... 

Dinas siste dag

Dina gjeterhund var opptatt av at alt skulle være som det pleier å være. Endringer var noe som kunne gjøre henne urolig, og jeg var derfor opptatt av at alt skulle være normalt og som det bruker å være på Dinas siste dag.

Dinas siste dag startet med at jeg våknet klokka seks og går ut i stua. Der finner jeg Dina i stolen til Karl Magnus. Hun hopper ned og kommer for å hilse. Jeg legger meg på den ene sofaen, og Dina og Mia kommer også. Dina inntil overkroppen min, Mia nede ved beina. Ganske snart hopper Mia ned og legger seg i den andre sofaen fordi det blir trangt. Jeg og Dina sover inntil hverandre, jeg med armen rundt henne, til klokka er åtte.

Litt over åtte står vi opp og jeg gir henne dobbel dose med smertestillende. Hun skal ha så lite vondt i dag som jeg klarer å få til.

Når klokka nærmer seg ti gjør vi oss klare for skogstur. Dina kommer som vanlig løpende først, alltid klar til å gå ut. Hun bjeffer og styrer litt, løper for å hente Mia. Alt ved sitt vante jeg.

Hundene i kjent posisjon på vei til skogen - side ved side

På vei til skogen møter vi naboen til mamma med hund. Som vanlig bjeffer Dina når hun ser den, som vanlig slipper jeg Mia så hun kan løpe å hilse (egen regel for akkurat denne hunden, som Mia er veldig glad i). Når hunden kommer bort for å hilse på meg, går Dina rundt og snuser på den fra baksiden. Når vi går hvert til vårt er Dina ferdig med hunden med en gang, og vi kan gå rolig videre. Alt er som det pleier å være.

Vi kommer til skogen, og jeg blåser en lang marsj i båndtvangen. Dinas siste, fantastiske, relativt smertefrie tur i skogen skal på ingen måte være i bånd. Jeg tar på meg skylappene og tenker at fuglene ikke vet forskjell på 31.03 og én uke etterpå... Hundene slippes nesten med en gang, og de løper avgårde :)

Vi koser oss veldig. Jeg gråter og gråter, men de er tydeligvis vant til at jeg går rundt i skogen og griner - ingen reagerer i det hele tatt. Alt ved det normale, tydeligvis. Innimellom klarer jeg å samle meg. Vi stopper litt og snakker litt, men snart må de avgårde igjen. Helt vanlig dag i skogen.

Et av de siste bildene tatt av Dina i skogen

Jeg får filmet dem både på vei til skogen og i skogen. I skogen får nemlig plutselig Dina løperaptus, og jeg får etterhvert somla meg til å ta opp kameraet, får med meg det siste av det. Helt vanlig for Dina dette - så lenge hun ikke har veldig vondt, og hun har overskudd. Jeg er så glad for at jeg får oppleve det en siste gang. Så glad for at hun har det så bra at hun kan ha raptus.

Jeg er også veldig glad for at raptusen går over til å skulle løpe etter og leke med Mia. Tenk at hun får gjort dét også på denne siste turen! Og at jeg har det på film. Det er kjent stil; Mia først, Dina etter. Dina bjeffer, kutter Mias svinger der hun kan. Litt gjeternapping i det Mia løper forbi. God kontakt, gode venner. Løpingen blir avbrutt av snusing. Det er også viktig. Snuse sammen. Være sammen. Alt er som det skal.

Når vi kommer hjem er jeg veldig bevisst på at alt fortsatt skal være så vanlig som mulig - jeg skal gjøre vanlige ting, selv om jeg ikke vil. Helst vil jeg ligge med ansiktet i pelsen hennes å hulke. Men jeg skal ikke det, jeg skal gi Dina en normal dag. Hundene går og legger seg i hver sin sofa.

Jeg tar ut av oppvaskmaskinen. Hundene sovner. Jeg setter meg i sofaen med Dina for å se på opptak av Lindmo. Koser litt på Dina, men hun sover også veldig godt, er så rolig og fullstendig avslappet, så jeg passer på å ikke dille for mye med henne, lar henne sove i fred. Noen tårer triller innimellom, men jeg klarer også å konsentrere meg om programmet. Ler til og med ved et tilfelle, og håper Dina får det med seg, at alt er som vanlig. Ved et tilfelle våkner hun og løfter på hodet og ser på meg. Jeg sier "Hei snuppelupp! Er du snuppsa mi?", hvorpå hun legger hodet ned igjen og sovner. Alt er som det skal være etter en skogstur.

Så skal vi dra til dyrlegen. Mia skal være med, blant annet fordi Dina ikke liker å kjøre bil alene like godt som når Mia er med. Akkurat i det vi skal dra kommer Karl Magnus hjem, før tiden. Det er det eneste som ødelegger planen min litt, for han koser på henne og sier "Ha det bra, Dina". Dina vil ikke forlate han så lett. Hun går vanlig ned trappa og inn i garasjen, men så vil hun ikke gå til bilen. Kan ikke huske å ha opplevd det sånn med henne før. Får tatt inn Mia, og etterhvert kommer Dina, og hun hopper inn i buret selv.

Når vi parkerer utenfor hos dyrlegen går vi først en bitteliten runde for å tisse. Som normalt. Begge to tisser. Dina ser en hund hun må si fra om både på fram- og tilbaketuren. Alt ved det vanlige. Begge hundene går inn døra selv, som de pleier. Dina vil ikke være der, men trekker ikke mot døra som hun gjorde nest sist vi var der. Dette er noe hun har begynt med etter at hun var der en del ganger for å ta blodprøver og bilder og trekke tann osv den siste tiden, hun har aldri drevet med det tidligere når vi nesten bare var der for behandlinger. Fordi jeg vet om dette, og ønsker at hun skal ha det best mulig, at alt skal være så vanlig som mulig, uten for mye bekymringer for Dina, så har jeg bestilt behandling til Mia. Det er da Dina kan slappe av best, da er alt som vanlig.

Mia settes på bordet og får behandling. Dina legger seg ned på gulvet av seg selv, ser avslappa ut. Hun er godt vant til behandlingssituasjon, vet hva som skal skje; først Mia på bordet, så henne selv. Én gang reagerer Mia på behandlingen, og da må Dina reise seg opp i sittende og lage lyd, si fra at hun passer på (hun pleier alltid å passe på at ingen gjør Mia noe vondt når Mia er til behandling). Vi kan berolige Dina med at det går bra, og da legger hun seg ned igjen med en gang. Så kommer neste behandler for å behandle Mia (her gjør vi ting akkurat som vi pleier ja!), og hun har med seg sprøyta til Dina, så alt er klart. Når Mia er ferdig løftes hun ned fra bordet, og jeg sier, som vanlig, til Dina at "Og så er det din tur", og løfter henne opp.

Hun får en godbit mens sprøyta settes. Så går vi ut i bilen og setter Mia der. Sprøyta virker nesten umiddelbart, og jeg bærer Dina inn igjen. Når vi kommer inn og hun settes på gulvet ser hun opp på meg litt forundra, eller forvirra, nesten redd. Jeg plukker henne opp igjen og går og setter meg på gulvet. Har først tenkt til å ha henne i fanget, men kommer på at alt jo skal være som normalt for Dina, og da skal hun ligge mellom bena mine på gulvet. Men da jeg legger henne ned der er hun allerede helt borte, langt inni søvnen, og jeg kan løfte henne opp og holde henne i fanget mitt, tett inntil overkroppen, holder henne i armene mine.

Hun ligger med hodet trygt og godt inn under haka mi, og er så nær så nær. Så begynner hun å snorke lavt, slik hun av og til gjør hjemme også når hun sover ordentlig godt, og jeg tenker at det er så fint at hun gjør nettopp det. All grininga ned i pelsen hennes som jeg ikke gjorde i sofaen i stad, det får jeg tatt igjen nå. Jeg holder og knuger og gråter og stryker og koser og susser. Graver fingrene inn i den fantastiske pelsen på bakparten hennes. Kysser og kysser på hodet. Snakker, gjør avtaler, gir beskjeder, småprater, takker.

Så kommer veterinæren og hun skal få den siste dosen. Det er greit. Jeg har sagt til meg selv mange ganger at nå er det for sent å snu. Men jeg vil ikke. Selvsagt vil jeg ikke. Det blir ny runde med grining, knugimg, sussing, stryking.

Etter en lang stund legger jeg henne på gulvet og går for å hente Mia i bilen. Mia går bort og snuser på henne, sjekker ordentlig, men ikke påtrengende. Jeg setter meg på gulvet og Mia blir litt forstyrra, legger øra bakover og er litt urolig i kroppen. Jeg spør om hun vil komme og legge seg mellom bena mine (min og hundene sin posisjon, dette). Hun vil komme bort til meg, men vil ikke gå mellom bena mine og legge seg. Akkurat som om det er for nærme Dina, hun ser bort på Dina hver gang jeg sier at hun kan legge seg ned hos meg. Til slutt løfter jeg opp Dina i fanget mitt igjen, og Mia kommer bort og snuser over henne en gang til, går litt til og fra og snuser på henne. Jeg begynner å gråte igjen, og legger ansiktet inn i pelsen til Dina. Når jeg ser opp har Mia lagt seg på teppet hvor Dina lå. Vi sitter sånn lenge. En gang kommer Mia bort og snuser over Dina en gang til før hun igjen går og legger seg på teppet. Snuser litt der hvor Dina har ligget.

De gode vennene, jula 2013

Når vi skal gå hjem legger jeg Dina på teppet igjen, og pakker det rundt henne. Mia er med og passer på at alt går riktig for seg. Som det skal være. Snuser på Dina en siste gang. Jeg må bort mange ganger og klappe og si ha det. Det er vanskelig å gå fra henne, det føles virkelig helt feil. Også som det skal være...

Så går vi ut i resepsjonen hvor jeg hulker litt på skulderen til hun første som behandla Mia, og prater litt, før vi skal dra hjem. Jeg skal egentlig i butikken, men orker ikke. Står og diskuterer med meg selv, før jeg kommer fram til at det tross alt er viktigst å ta seg av de som fortsatt lever. Det jeg skal kjøpe er leverpostei for at Mia skal få i seg tablettene sine og naturell youghurt for at det skal være bedre for magen hennes å ta i mot de samme tablettene, så jeg går inn i butikken og får handla det.

Resten av kvelden skal også være så normal som mulig, i Dinas ånd. Den er selvsagt helt jævlig, og består av mye grining, mye tomhet, mye sorg, mye lei seg, mye ligge og sitte inntil Mia. Men TVen står på hele kvelden, jeg følger med på noe av det. Karl Magnus lager middag til oss, og jeg klarer å spise litt. Jeg lager middag til Mia, med youghurt naturell. Hun får tablettene sine, i leverpostei. Mia får griseører. Jeg setter i gang en vask med klær, klærne jeg hadde på meg da Dina døde. Jeg er glad for å se at det fortsatt henger igjen hår på genseren da jeg henger den opp til tørk, og tar meg i å ønske at de aldri skal forsvinne. Mot normalt. Vanligvis er det for mye hår over alt.

Det er en tom klump inni meg, og samtidig med smerten over det jeg gikk gjennom i går, og sorgen som har kommet, så er det også helt ufattelig at hun ikke er her mer, at hun ikke skal være her mer, at jeg ikke skal kose med henne, gå turer, trene, tulle, ha det gøy, hysje på bjeffinga hennes. Det er nesten så det ikke er sant.

Jeg kan nesten ikke huske at det var så ille med Gaya, samtidig som jeg vet at det var det. Det er vel sånn at vi glemmer hvor ille det er, for hvis ikke hadde vi kanskje ikke gjort det frivillig igjen. Jeg håper virkelig at jeg glemmer hvor jævlig dette er. Sånn at bare de gode minnene står igjen. Mitt bilde av Dina er fylt med bare gode minner av hennes vesen, som bestod av masse omtanke og glede og kjærlighet.

Nå skal jeg og Mia leve videre uten Dina. Det går jo på et vis, vi er jo her begge to. Mia sover mye, vil være nær meg hele tiden. Ber om kos. Ute går hun roligere enn vanlig, og på turen i dag tidlig var hun redd for lukter, sånn som hun pleide å være før løpetider før. Det er ikke lett å miste sin beste venn, for noen av oss.

Kurs!

I morgen skal jeg holde kurs for noen av de beste folk å holde kurs for! Jeg er leid inn av en liten gjeng, og jeg gleder meg enormt! Har hatt dem på noen kurs nå, og det er alltid like gøy og hyggelig! To av de jeg skal ha i morgen går et annet kurs hos meg parallelt også :-)

Jeg er kjempeglad for at de ønsker at jeg skal komme og snakke og jobbe med dem, og setter stor pris på jobben jeg skal ut og gjøre :-) Det er morsomt når jeg kan lære bort noe nytt (noe jeg håper at jeg gjør, det er det som er jobben min :) ) og folk trives og koser seg med god hundetrening.

Det ser nå ut til at jeg muligens kan fortsette å holde kurs til høsten likevel, men jeg har ikke helt bestemt meg for hvordan jeg skal gjøre det. Det er mye som spiller inn, blant annet hundesituasjonen og jobbsituasjonen. Foreløpig ser det ut til at jeg skal være lærervikar og da står jeg friere tidsmessig samtidig som det ikke er stabil inntekt, noe som lettere lar seg forene med kursholding.

Mål

Hvis du har en drøm, og kan fantasere,
en dag så kan det hende alt slår til!
Hvis du setter deg et mål, da er sjansen større.
Det er ikke flaks, men klare tanker som styrer deg.
Livet er et spill du må spille i.
Det er opp til deg hvordan du tolker rolla di.

- Hellbillies, fra sangen "Eg gløymer deg aldri" - fritt oversatt :)


Tenk på hva som gjør deg glad, tenk på hva du gjør når du trives og blir helt oppslukt, tenk på hva du ønsket å bli da du var barn, tenk på interessene dine da du var ung, tenk på hva du ønsker å gjøre hvis noen kunne garantere deg suksess, tenk at penger ikke skal være noe som er styrende for hva du skal gjøre, tenk hvis du fikk velge mellom alt mellom himmel og jord, hva ville du gjort da? - Og tenk på at du har ett liv. Du har bare én mulighet til å realisere deg selv, en dag kommer dagen da det er for seint. - Slik kan du leke med store tanker og etter hvert nedfelle noen drømmer, visjoner og mål i ditt eget liv. Målene bør være presise, håndfaste og ekstremt motiverende.
Du fortjener et fantastisk liv.

- Erik Bertrand Larsen, fra boka "Helvetesuka". 

Hundetreningen min om dagen

Min hundetrening om dagen dreier seg nesten bare om én ting; at jeg skal bli bedre på kriterieplaner (min nye hobby). Fordi jeg ikke kan konkurrere lenger så må jeg sysselsette meg selv på et vis som gjør at jeg klarer å holde motivasjonen oppe :)

Så nå trener jeg meg på å skrive kriterieplaner. Formålet er egentlig rettet så langt fram som til neste hund. Når den kommer, DA skal jeg være god på kriterieplaner da! Og det skal hjelpe oss veldig for å få framgang i treningen selvfølgelig :)

Nå er det jo ikke slik at jeg syns det å øve seg på å skrive teoretiske planer er det som kommer til å hjelpe meg mest for å få framgang med neste hund! Og da er det enda godt at jeg har to hunder som gjerne vil være med meg ut å trene slik at jeg får øvd på å trene etter fast kriterieplan i praksis også :) God plan + god trening vil gi resultater!

Kriterieplanene for de øvelsene vi holder på med er skrevet, og det hjelper veldig å ha delt det opp slik på forhånd. For det første vet jeg akkurat hva jeg skal trene på og hvilket nivå vi er på, for det andre blir jeg mye bedre på å ikke være forut for min tid, for det har jeg vanligvis en lei tendens til. Vil gjerne at ting skal gå litt fortere enn det det gjør ;)  Nå har jeg derimot skjønt (og begynt å gjøre i praksis) at hvis jeg er nøyere med å stabilisere underveis, så vil det faktisk på sikt gå fortere mot ferdig øvelse (tenke seg til...  :-D ).

For øvrig er det veldig gledelig å trene med Dina om dagen, for hun kan en del ting som jeg ikke visste at hun kunne. Vi trente jo en del før, men er lenge siden sist at hun var med på treninger fast, og det er rett og slett en del ting jeg har glemt at hun har trent på, som hun nå gjør så pent så. Veldig hyggelig å oppdage - både at jeg faktisk har trent henne i det, OG at hun husker det!

Det jeg nå må bli flinkere til det er å trene oftere. Med tanke på neste hund, kan jeg jo like gjerne få inn vanene nå med en gang. Momentet som skal trenes på står jo bare på meg (som vanlig), og JEG kan jo lære meg å ta riktige valg og strukturere hverdagen min slik at jeg får til flere treninger fordelt utover uka. Har jo to hunder nå som gjerne hjelper meg med den oppgaven :)

Så glad, så glad for Dina!

I dag har Dina vært med på 45 min tur i snøen med meg og Mia, det er lenge siden siste så lange tur for Dina. Hun gikk foran og i godt tempo hele tiden! Hun har det veldig mye bedre om dagen, og det gir hjerteglede :)

Her i huset bakes boller nå; med rosiner, med kokesjokolade, med non stop og noen uten noen ting. Gleder meg til alle sammen, jeg! 

Gleder meg også til middag hos Tormod og Ingrid-Anne i kveld, og enda bedre er det at jeg skal få se Andreas igjen!! :)

Bursdagshelg 2!

Da er bursdagshelg nummer to ferdig, og jeg har hatt det fin-fint denne helga også! :)

Fredag med minifest og singstar, i dag med skogstur med grilling. Me like! Etter skogsturen (hvor bare Mia var med), gikk vi rundt Steinbruvann med Dina og Mia. Dina klarte seg bra, jeg bar henne opp to litt bratte bakker, og vi hadde en fin tur.

I morgen har jeg fri, og på tirsdag begynner jobbuka igjen. To nye barn skal begynne i barnehagen på tirsdag, eller egentlig nesten tre. Blir spennende med enda flere nye, innkjøringa så langt på de som begynte forrige uke har gått veldig bra.   :)

Jeg har ganske mye energi om dagen, en litt sånn rolig tilfreds energi. Har ikke noe bedre måte å forklare det på. Jeg er i grunn litt spent på hvor lenge det varer... ;-)

Resten av kvelden i dag skal jeg planlegge neste uke (to do-lista mi :) ) og spille spill med KM.


Ha en flott uke alle sammen!

Bursdagshelg nummer 1!

En av to bursdagshelger er i gang!

På fredag var det Noahs-besøk, og vi var ni stykker som koste oss med mat og drikke. Flere av de som var der har jeg ikke sett på leeenge, og jeg satte så stor pris på at de kom! Var mest ikke-hundefolk, og hverdagen min består jo mest av hundefolka, så det er supergøy at de ville komme og feire meg og at gamle vennskap kan være nettopp det :) Vi startet tidlig og sluttet tidlig - helt perfekt! (Nå som vi har blitt gamle og grå ;-) )

I dag var det bursdagshundetrening med bolleservering, og vi var ni stykker i dag også. Perfekt vær, perfekte hunder og perfekte treningskompiser - hva mer kan man ønske seg? :)

I morgen blir det feiring med mammas del av familien. Vi blir de nærmeste. Det vil si minst 22 stykker, kanskje opp mot 27... :-D   Det som hvert fall er sikkert er at det er nok kaker. Vi har kransekake, cupcakes, iskake, marsipankake, krydderkake, brownie, sjokoladekake, oreokake, jordbærkake og marsipankuler med nøttesjokolade. Tilfelle det ikke skulle være nok har jeg boller i reserve :) De er bedt på kaffe og kaker, så jeg regner med de ikke forventer noe annet. Kaker skal det bli!

Og neste helg fortsetter bursdagen!!

Sommer!

For en herlig sommer!

Klok av skade fra i fjor har jeg i år jobbet hele sommeren til nå, og det har vært bra! Gjør ingen ting å jobbe når kollegaene er bra og været har vært strålende. Å være ute og få farge på kroppen er en jobb jeg lever godt med :) Skal snart ha mine to ferieuker, og det blir fint det og. Har allerede planlagt en juletur også, så jeg vet hva jeg skal bruke noen av de resterende feriedagene mine til i høsthalvåret. Blir fin-fint.

I dag var kursavslutning på sommerkurset i rally klasse 3. Vi har hatt strålende sol hele tiden, men heldigvis kommer det mye skygge på kursplassen på kvelden, det har hunder og eiere trengt. I helga hadde jeg et minikurs i baneutfordringer, veldig hyggelige deltakere der også - på dagtid og uten særlig med skygge. Varmt, men bra!

Hundene mine påvirkes ganske mye av varmen. Kan ikke huske at det har vært så ille før. På den annen side er det lenge siden vi hat hatt sommer som har vært så varm og over så lang tid. Jeg selv stortrives og nyyyyter at det er sol. Det kan jeg ikke huske at jeg har gjort før. Har vel vært for stressa til at jeg har kunnet innbefatte meg med sånt... Har aldri før skjønt folk som må ut bare fordi det er sol. Jeg har begynt å skjønne hva de har snakka om nå ;)  Jeg nyter turer med hundene og mye annet på en annen måte nå. Det hjalp vel å roe litt ned :-D

Merker at noen stressymptomer har kommet igjen, og tror det har med at det er lenge siden jeg har gjort de øvelsene jeg bør gjøre. Fordelen nå er jo at jeg kjenner det igjen og vet hva jeg bør gjøre for å få det bort igjen. For eksempel være klar over at man bør puste. Det er jo en fordel. Så i dag har jeg blant annet stått i pante flasker-kø og tenkt at det var jo fint at det var kø, så fikk jeg stått og pusta litt mens jeg venta ;)

Jeg var også innom en skobutikk i dag for å kjøpe de pensommerskoene jeg trenger. Kjente det knøyt seg litt allerede ved tanken. Men så fant jeg to par sko som jeg prøvde på høyre benet og som bare passa perfekt med en gang! Men da jeg skulle prøve venstre benet også så passa de ikke like bra der. Det er noe med fotbuen som er helt feil. Jeg prøvde mange sko med høyre benet - ingen problem, mens på venstre benet kom samme problemet på alle skoene. Merkelig greie. Så da ble det ikke noen sko da, og hatjakten fortsetter...

Jeg har fått tak i sesong 1 av Downton abbey, og er i gang med den. Den nyyyytes også :)

Besøkshelg!

Denne helga er den store besøkelseshelga. Jeg har fått ut finger'n og invitert meg selv både hit og dit :)

I går var jeg først hos mamma. Skulle egentlig strikke, men så kom jeg midt i mammas baking av rundstykker, boller og kanelsnurrer og fikk ansvaret for stekinga ;)  Rakk å spise veldig mye før jeg dro derfra. Strikking ble det derimot ikke, da jeg tok opp genseren jeg har strikket til meg selv, så på den og konstaterte at den var klar for montering, og DET er kjedelig det....! Så da la jeg den ned i posen igjen, med en tanke om at det der kan jo gjøres en annen gang også... :-D

Så gikk jeg til pappa, hvor vi begynte å se en krim, og spiste karamellkjeks og karameller.

Deretter var turen kommet for å dra og hilse på Ina. Hun var så grei at hun gløtta på meg et par ganger, så hun har sikkert tenkt mye over at jeg var der. Hilde Iren og Espen fikk dytta i meg taco, og jeg fikk med Espens fantastiske skolebrød hjem!

Da jeg kom hjem fikk jeg dytta i meg pizzarester og laget til skolebrødene til dessert. Føler at jeg fikk spist nok i går :)

I dag skal jeg til Kari og grille. Toril kommer også, og det blir koselig å se henne igjen!

I morgen tidlig skal jeg på grilltur med Ragnhild, Phil og pappa, det blir nok koselig. Er bare litt spent på hvor sporty de er om det regner :-p

Og til slutt i morgen skal jeg til tante Anne og onkel Jarl for å se på den nye leiligheten deres. Har droppet besøket hos mamma jeg egentlig skulle ha etter grillturen i morgen, utsatt det til onsdag.

Og på mandag skal jeg treffe Anja - me like!


Fullt opp i helga altså. Koselige besøk med og hos koselige folk er ikke å forakte! :)

Jeg tenker på...

Jeg har ekstremt mange å tenke på om dagen. Og jeg tenker mye på dem, det er ikke noe jeg bare sier. Noen av de jeg tenker på vet ikke om det en gang, men de får vite det nå :)

Jeg tenker på flere som har mista et eller flere dyr. Noen er nylig, noen er en god stund siden. Jeg har litt vanskelig for å glemme...  Ingunn som mista Nico, Lajla som mista Nova og Thyra, Heidi som mista Mynta og Laischa, Anne som mista Odin, Aina som mista Vak, Linn, Tone og Lars som mista Troy, Kari Anne som mista Ayla, Signe som mista Smil, Snø og Yr, Merete som mista Chi og Spá, Anniken som mista Zippo, Nina som mista Litten, Anja som mista Iko, Turid som mista Faika, Vera som mista Argon, Hilde Iren som mista Lanis, Hilde som mista Blenda og Malika, Kristin som mista Schako, Toril som mista Akela, Ellen som mista Frikk, Ann Cathrin som mista Caline og Jolie og Gro som mista Nicko.

Noen av disse dyrene kjente jeg ikke. Noen av disse menneskene kjenner jeg ikke særlig godt. Men jeg får det med meg likevel, og jeg tenker på alle sammen, både dyr og/eller mennesker, med jevne mellomrom. Det kan være vondt å bry seg så veldig om at noen har mista dyret sitt, særlig når man skal ta med alle man ikke kjenner så godt også... Sliter litt med at jeg har stor grad av empati... ;)  På den annen side kanskje det viser at jeg har et stort hjerte, og at det er plass til ekstremt mange :)

I dag tenker jeg også på Marit, som jeg, tross i at jeg ikke kjente henne særlig godt heller, faktisk kommer til å tenke på og savne en hel del.

Også er jeg ekstremt glad for alle dyr og mennesker som jeg kjenner og som lever! Jeg tenker på dere titt og ofte også!

Ta vare på hverandre der ute  :)


Til dere jeg måtte ha glemt - beklager! Det betyr ikke nødvendigvis at jeg ikke tenker på dere (mest sannsynlig gjør jeg nettopp det innimellom likevel...   :) )

Kurstanker

Sist uke hadde jeg fem ulike kursgrupper, denne uka skal jeg også ha kurs fem ganger, men med fire ulike grupper. Jeg liker at det skjer litt, og liker at ikke ting er "likt", og sånn sett passer det meg ypperlig! Men det hadde jo vært LITT mindre å holde styr på i planlegging og oppsummeringsmailer om jeg hadde holdt meg til feks tre av gangen :) Kan være noe å tenke på til senere :)

En ting er hvert fall sikkert; jeg liker å holde kurs. Jeg liker de flotte menneskene som kommer for å aktivisere hunden sin, som jo er en av mine "kjepphester" - du skal aktivisere hunden din, og du skal aktivisere den hunden du har. Det betyr at man kan teste ut ulike ting for å finne ut hva både du og hunden trives best med, men nesten uansett liker hundene å være med på ulike treninger. Da skjer det noe nytt, de får oppleve nye mennesker og hunder, nye steder, de får lært nye ting.

Jeg er iherdig tilhenger av at du skal aktivisere den hunden du har. Jeg må si jeg har litt vanskelig for å svelge unna de som bytter hunder, omplasserer dem og skaffer nye "håp" - fordi mor så gjerne vil holde på med akkurat den eller den sporten. Jeg forstår veldig godt at man VIL holde på med en viss type sport. Jeg forstår ikke at det ansvaret man påtar seg når man skaffer en ny hund bare forsvinner om hunden ikke passer til sporten. Ofte sier man at det er for hundens beste at den bytter hjem i disse situasjonene. Du har påtatt deg ansvaret resten av hundens liv - hunden som ikke vil holde på med agility har det sikkert godt sammen med deg med sporaktiviteter eller andre ting, dette ansvaret er det jo du som må ta... Gjør det at den kan få det godt et annet sted at det er greit at du kvitter deg med den? Nei, jeg holder en knapp på de som tar ansvaret sitt fullt ut, og gir den hunden de har skaffet seg et best mulig liv, om det så innebærer å bytte aktivitet med akkurat den hunden.

Også er det viktig å si fra om at dette ikke gjelder omplasseringer generelt, det finnes mange grunner til at noen må kvitte seg med hunden sin. At hunden ikke liker lydighetstreninga du bedriver, eller er redd for tunnelen, er ikke gode nok grunner i mitt hode....

Jeg har heldigvis mange deltakere som vil gå på søkskurs fordi hunden syns dét er morsomst, eller som kommer med hunden på rallykurs fordi de ønsker en sport som hund og eier kan trives med, og tror at dette kan vær det rette. Og alle på freestylekurs er enige om at triksetreninga er noe av det morsomste hundene gjør :)

Jeg elsker å holde kurs, jeg elsker hundesporter (faktisk nesten alle sammen) - men mest av alt elsker jeg hundene mine, og det håper jeg de merker i ord og handling hver eneste dag!

ferieuke!

Denne uka har jeg ferie fra barnehagen, veldig deilig! Har kurs fire dager denne uka, så jeg har ikke helt fri, men kurs er jo liksom ikke jobb  :)

Dina fikk trent to små økter både søndag kveld og i går kveld (mandag), og hun kvikner skikkelig til. Jeg har en liten periode syntes at hun har vært litt dårligere, men kanskje hun har kjeda seg litt. Hun syns i hvert fall det er veldig gøy å få trene, så det er jo lett å gjøre dagene hennes litt bedre sånn sett :)

Det er fryktelig vanskelig å vite hvor hun har vondt om dagen, akkurat hva som gjør det, og det er frustrerende. Hun får jo behandlinger for å holde det i sjakk, men hun blir jo liksom ikke bedre nå syns jeg. Og jeg er hellig overbevist om at det ikke er behandlernes skyld, det er nok dessverre kroppen til Dina som ikke er verdens enkleste sak og behandle. Slik har det jo vært hele tiden, og det er bare veldig trist  :(   Vi venter på en veterinær som skulle ringe meg om noen nye smertestillende hun skal få teste, kanskje jeg skal ringe og mase litt :)  Dina har et godt nok liv foreløpig, og inne merkes nesten ingen ting, der er hun propell med jevne mellomrom. Problemet er ute, at hun ikke klarer å gå så langt uten å sakke veldig på tempoet. Og jeg mener VELDIG. Og det må jo være en grunn til at hun gjør det, men vi finner ikke ut hva. Satser på at et bytte av tabletter mulig endrer noe. Men det er jo et kortsiktig prosjekt sånn sett, det vil jo ikke fjerne årsaken til problemene. Dina får være her så lenge hun vil, og fram til hun takker for seg skal vi gå de turene hun klarer, hun skal få trene, vi skal gjøre litt øvelser og hun skal gå til behandlinger. Dina ser ikke syk ut, og for de som kommer på besøk osv så er det nok ingen som tenker på at hun er en hund med vondter. Det syns bare ute. For "hvermansen" ser man det på tempoet, hun ser da ut som en gammel hund. Halter ikke, så de ser bare en hund som går sakte, som gamle hunder kan gjøre. For de som kan litt mer om bevegelsesapparatet ser man at hun går "feil", men som sagt ingen tydelig halting...

Så over til Mia, som også har sine greier, men som er i atskillig bedre form. Det er godt! Vi var på runderingskurs i helga, og Mia overraska meg litt med å ikke ta noen løperunder for seg selv "fordi hun fortjener det", hun jobba godt hele tiden. Hun kunne riktig nok vurdere om det var så veldig lurt å forlate belønningene (dvs figurantene) ute i skogen, men det var ikke noe stort problem.
Og det mest overraskende av alt er at jeg har begynt å se annerledes på rundering! Syns i grunn det var veldig ålreit! Kan nok ha mye med at Mia likte det så godt å gjøre, det var jo derfor vi var der i utgangspunktet - fordi Mia liker det :)  Også tenkte jeg da jeg lå under et tre og venta på en hund som skulle finne meg (trening på overværssøk), at dette kanskje var en av de lureste treningene for mitt vedkommende. Man MÅ jo ligge stille, og det hender det tar sin tid - så jeg så muligheten for å kunne kombinere figurantarbeid med avslapning og pusteteknikk, he he :-D  Jeg fikk i alle fall lyst til å gå et kurs til med Mia, men må vente og se an økonomien, er litt mye som skal skje framover av turer og ferie og behandlinger av både meg og hundene. I tillegg er det Dina sin tur til å gå kurs nå egentlig, så etter at jeg har spart litt blir det å finne et kurs som Dina kan være med på; et kurs som ikke varer så lenge av gangen, og som innehar øvelser som Dina kan gjøre. Monn tro om det finnes ;)

Dag 3 på behandling av Merete :)

Har vært hos min høyt oppskattede osteopat i dag, behandling nummer 3 :)

Som vanlig er det rett på sak, og alle intimgrenser er ute av verden allerede før man tråkker innenfor døra. Jeg digger det! Ikke fordi jeg liker så veldig godt å dele av meg selv på denne måten, men jeg digger at det er så selvfølgelig, at det er så faglig fokusert og mest av alt digger jeg at det er meningen at jeg skal bli bedre av det :)

I dag hadde jeg faktisk forberedt meg godt syns jeg, med tanke på klesvalg. Hadde tatt på meg en bukse som er veldig høy i livet, med en tanke om at da må man kanskje bare kjenne utenpå klærne. Under hadde jeg g-streng. Dette ble nøye vurdert, for HVIS jeg hadde trodd at buksa skulle av, så hadde jeg tatt på meg truse. Jeg endte likevel opp på g-streng av to grunner: 1. buksa skulle jo ikke av og 2. for å slippe trusekanten som synes gjennom buksa, da dette var en ganske tynn, trang bukse.
Tidligere har jeg hatt på meg bukse som har vært ganske lav i livet når jeg har vært der, og han har da bare holdt på over buksekanten.

Gladelig nærmer jeg meg :)

Kommer inn, og etter en rask sjekk forfra får jeg beskjed om å snu meg rundt og stå med ryggen til han. Han begynner å dra opp toppen min for å få kjent på hofter osv. Jeg rekker akkurat å tilby meg å hjelpe til å holde skjorta oppe, da han i et jafs har rulla opp toppen min og lagt den inn under BHstroppen bak. Dette hadde han gjort før! Han sier da også så kjekt og greit "neida, jeg legger den bare under her, jeg!". Ja, du gjør vel det.

Så hører jeg plutselig ZIIIIPP! Jasså ja. Buksa jeg har på meg er selvsagt sånn fancy greie med glidelåsen bak. Og ikke nok med at glidelåsen ble dratt ned, det er bare å trekke buksa lenger ned, dra kantene på buksa lenger ut til siden osv. Ta for seg. Jeg må si jeg tenkt mest på g-strengen, og at jeg absolutt burde tatt truse. Da hadde han sluppet å se hele rumpa mi. Til dere som måtte lure; nei, dette er ikke det verste jeg har opplevd hos behandler av sånt noe, så dette går egentlig helt fint. Bare litt unaturlig å stå sånn med rumpa ut av glidelåssprekken i buksa bak liksom.

Selvsagt er mitt stiveste punkt for dagen langt nedi hutta heita. Altså - vi holder på nede ved rumpesprekken. Sikkert definert som nedre del av rygg (det er jo ryggsøylen), men strengt tatt snakker vi vel om rumpeområdet her. Og denne mannen, han er så engasjert! Innimellom kommer han fram foran meg for å vise med armene hvordan jeg er skeiv i rumpa. Det skal han ha - null sjenanse - og engasjement!

Han vendte stadig tilbake til å kjenne nederst i ryggen (dvs rumpa), så det var aldri noe vits i å ta på seg, så rumpa hang sånn ut av buksa hele timen. Like greit som noe annet, det.... Da jeg trodde vi var ferdige trakk jeg igjen glidelåsen, men han skulle ha en siste sjekk på hvordan jeg stod. Selvsagt. Jeg: "Å, jeg lukket der jeg nå". Han: "Det er ikke noe problem, jeg bare åpner den igjen jeg!". Selvsagt gjør du det. Det er jo ikke noe problem ;)  Jeg hadde tross alt ikke fått rullet ned toppen fra BHen enda, så alt var jo klart for en ekstra sjekk.

Men i dag var dette det som skjedde, ingenting andre rare greier. Bortsette fra at jeg hadde kneet mitt i skrittet hans da han skulle løse opp i noen greier midt i ryggen. Men da fikk jeg jo ligge på ryggen på benken, så da var rumpa tildekt i hvert fall. Et kne i skrittet blir liksom så lite da, når man slipper å ligge med rumpa bar.

Fikk knekt opp litt mellom skulderbladene og jobba litt med nakken også. Og bare så det er sagt; jeg HAR tro på at dette skal hjelpe meg. Han er bare så underlig naturlig og likefrem om ting som andre mennesker overhode ikke er, at jeg må bare skrive om det. Jeg ler for meg selv når jeg tenker på han og hvordan hans fremferd rundt dette er. Ja, jeg DIGGER det! :)   Og når man først har så store problemer i korsryggen, så ER det faktisk bedre med en behandler som syns det er helt naturlig å holde på rundt rumpa enn en som hadde vært livredd både for å ta og se i det området man faktisk trenger hjelp. Men en opplevelse - det er det!


Også kjentes jeg så MYK i korsryggen da jeg gikk derfra i dag. Tror ikke jeg har kjent meg myk i korsryggen på 14 år, så det er da noe :)