Livet og dagene

De første dagene etter at Dina døde var utrolig vonde. Overraskende vonde. Ikke det at jeg trodde det skulle bli lett, men jeg var jo på en måte godt foreberedt, selv om avgjørelsen ble tatt "fort".

Det var sorg, bunnløs fortvilelse, savn, masse spørsmål og tanker - noen man burde ha, noen man kanskje ikke burde ha....

Like overraskende var det da det relativt fort begynte å gå greit igjen. Jeg var egentlig ikke forberedt på det, heller.... Det kommer nok av at prosessen hos meg jo har begynt for lenge siden. Slik var det med Gaya også - da hun døde hadde jeg sørga i mange, mange uker allerede, for jeg visste jo at det snart var slutt, og at det ikke var noen vei tilbake. Prosessen med Dina var litt annerledes enn med Gaya, men mye var jo også veldig likt. Gudene skal vite at jeg har gråti mange tårer for Dina opp gjennom åra. Vært mye fortvila og lei meg. Sorg. Glede. Håp. Ny sorg, ny glede, nytt håp. I det uendelige. Det har vært fryktelig hardt, og det var fryktelig hardt da hun døde.

Nå lever vi hverdagene, Mia og jeg. Med alt det innebærer; mange tanker om Dina, savn av Dina, sorg, men også mange gode stunder, fine opplevelser, hyggelige mennesker. Jeg er heldige med de rundt meg.

Det er veldig spesielt at det igjen er meg og Mia - akkurat som vi startet. Også fikk vi låne Dinas herlige vesen på midten der :)

På søndag var jeg og Mia med på skogsdag med hundevenner. Vi trengte det veldig, og jeg er heldig med at disse menneskene er så søte ;) Mia hadde det topp - hun gjorde det hun er kommet for: Hun løp! Og løp og løp. Innimellom latet hun som at hun søkte litt (siden det tross alt var felt vi drev med), men mest løp hun :)

Vi startet med avleveringer, noe som gikk skikkelig dårlig i starten (Mia stakk av med apportgjenstanden og hadde det bare superkult med seg selv :-D ), men bedret seg og avsluttet fint :)

Jeg gjorde min sedvanlige feil med Mia når det kommer til søksoppgaver; gjorde det for lett for henne. Først hev vi ut fire dummies som hun skulle markere og hente inn. Ja særlig. Hun fant alle sammen med en gang, for så å løpe videre for å lete etter de vi hadde gjemt. (Det var ingen vi hadde gjemt, men Mia har aldri noen tro på at ting kan være SÅ enkelt, så hun leter etter de andre, hun. De som ikke er der altså...).
Klok av skade gjemte vi så én gjenstand og sendte henne ut for å finne den - vellykket!  Neste gang gjorde vi det samme, men det var her hun tok helt av med løping. For det første trodde hun det først var rundering, og ble overlykkelig over å finne Christina ute i skogen. Hun skjønte ingenting av å ikke få belønning hos Christina, og endte med å løpe til meg og melde, i håp om at noen snart skulle ta til fornuft :)  Jeg kom på at jeg muligens hadde gitt henne tegnet for rundering (hvor dum går det an å bli...), og sendte henne nå ut med "apport"kommando. Da visste hun hvert fall hva hun skulle, og løp og lette (dvs - løp og løp og løp, og lette litt innimellom). Fant til slutt, med litt hjelp, var visst litt vanskelig plutselig (kunne jo hjulpet å skru på nesa fra start men... :) )

På slutten fikk hun tapt apport. Også her litt startproblemer. Ikke lett når det er leeeeenge siden vi har trent. Og ikke bare trent søk, men trent i det hele tatt. På siste økta var vi alene, og da gikk det kjempebra! Sendte henne på to greie først, hun løper tilbake, markerer, leter litt om det trengs, og apporterer og avleverer perfekt. Nesten så jeg ikke trodde det jeg så :) På slutten så jeg at hun var ganske sliten, men hadde lyst til å ta en til. Min umiddelbare tanke er å gjøre det litt enklere for å sikre at hunden lykkes. Kommer heldigvis på i tide at det er en veldig dårlig idé med Mia. Så jeg tar en siste repetisjon hvor jeg gjør det VANSKELIGERE enn de to foregående, sender ut, Mia løper, finner og ser SÅ stolt og fornøyd ut når hun kommer løpende mot meg med dummien i munnen! Jippi!!

Vakre, flinke og gode Miaen min <3 nbsp="" p="">
I går var vi på Jeløy med Anniken og Kenzo - veldig hyggelig luftetur og lunsj i det fri med flinke hunder og fornøyde eiere :)

Er så takknemlig for at jeg har muligheten til å gjøre sånne her ting, både fordi det er en tøff tid, og også fordi jeg ikke har mye til treningsmotivasjon på andre ting. Selv om jeg og Mia tok en liten økt for å gjøre seg fortjent til et tyggebein nå nettopp. Helt klart at lydighetsøvelser er ferskvare ;) Innsatsen er det dog ikke noe å si på!

Jeg trenger helt klart en hund jeg kan trene aktivt mot konkurranse igjen, DÉT er helt sikkert, så får tiden vise hva og hvordan det blir...