Dinas siste dag startet med at jeg våknet klokka seks og går ut i stua. Der finner jeg Dina i stolen til Karl Magnus. Hun hopper ned og kommer for å hilse. Jeg legger meg på den ene sofaen, og Dina og Mia kommer også. Dina inntil overkroppen min, Mia nede ved beina. Ganske snart hopper Mia ned og legger seg i den andre sofaen fordi det blir trangt. Jeg og Dina sover inntil hverandre, jeg med armen rundt henne, til klokka er åtte.
Litt over åtte står vi opp og jeg gir henne dobbel dose med smertestillende. Hun skal ha så lite vondt i dag som jeg klarer å få til.
Når klokka nærmer seg ti gjør vi oss klare for skogstur. Dina kommer som vanlig løpende først, alltid klar til å gå ut. Hun bjeffer og styrer litt, løper for å hente Mia. Alt ved sitt vante jeg.
Hundene i kjent posisjon på vei til skogen - side ved side
På vei til skogen møter vi naboen til mamma med hund. Som vanlig bjeffer Dina når hun ser den, som vanlig slipper jeg Mia så hun kan løpe å hilse (egen regel for akkurat denne hunden, som Mia er veldig glad i). Når hunden kommer bort for å hilse på meg, går Dina rundt og snuser på den fra baksiden. Når vi går hvert til vårt er Dina ferdig med hunden med en gang, og vi kan gå rolig videre. Alt er som det pleier å være.
Vi kommer til skogen, og jeg blåser en lang marsj i båndtvangen. Dinas siste, fantastiske, relativt smertefrie tur i skogen skal på ingen måte være i bånd. Jeg tar på meg skylappene og tenker at fuglene ikke vet forskjell på 31.03 og én uke etterpå... Hundene slippes nesten med en gang, og de løper avgårde :)
Vi koser oss veldig. Jeg gråter og gråter, men de er tydeligvis vant til at jeg går rundt i skogen og griner - ingen reagerer i det hele tatt. Alt ved det normale, tydeligvis. Innimellom klarer jeg å samle meg. Vi stopper litt og snakker litt, men snart må de avgårde igjen. Helt vanlig dag i skogen.
Et av de siste bildene tatt av Dina i skogen
Jeg får filmet dem både på vei til skogen og i skogen. I skogen får nemlig plutselig Dina løperaptus, og jeg får etterhvert somla meg til å ta opp kameraet, får med meg det siste av det. Helt vanlig for Dina dette - så lenge hun ikke har veldig vondt, og hun har overskudd. Jeg er så glad for at jeg får oppleve det en siste gang. Så glad for at hun har det så bra at hun kan ha raptus.
Jeg er også veldig glad for at raptusen går over til å skulle løpe etter og leke med Mia. Tenk at hun får gjort dét også på denne siste turen! Og at jeg har det på film. Det er kjent stil; Mia først, Dina etter. Dina bjeffer, kutter Mias svinger der hun kan. Litt gjeternapping i det Mia løper forbi. God kontakt, gode venner. Løpingen blir avbrutt av snusing. Det er også viktig. Snuse sammen. Være sammen. Alt er som det skal.
Når vi kommer hjem er jeg veldig bevisst på at alt fortsatt skal være så vanlig som mulig - jeg skal gjøre vanlige ting, selv om jeg ikke vil. Helst vil jeg ligge med ansiktet i pelsen hennes å hulke. Men jeg skal ikke det, jeg skal gi Dina en normal dag. Hundene går og legger seg i hver sin sofa.
Jeg tar ut av oppvaskmaskinen. Hundene sovner. Jeg setter meg i sofaen med Dina for å se på opptak av Lindmo. Koser litt på Dina, men hun sover også veldig godt, er så rolig og fullstendig avslappet, så jeg passer på å ikke dille for mye med henne, lar henne sove i fred. Noen tårer triller innimellom, men jeg klarer også å konsentrere meg om programmet. Ler til og med ved et tilfelle, og håper Dina får det med seg, at alt er som vanlig. Ved et tilfelle våkner hun og løfter på hodet og ser på meg. Jeg sier "Hei snuppelupp! Er du snuppsa mi?", hvorpå hun legger hodet ned igjen og sovner. Alt er som det skal være etter en skogstur.
Når vi parkerer utenfor hos dyrlegen går vi først en bitteliten runde for å tisse. Som normalt. Begge to tisser. Dina ser en hund hun må si fra om både på fram- og tilbaketuren. Alt ved det vanlige. Begge hundene går inn døra selv, som de pleier. Dina vil ikke være der, men trekker ikke mot døra som hun gjorde nest sist vi var der. Dette er noe hun har begynt med etter at hun var der en del ganger for å ta blodprøver og bilder og trekke tann osv den siste tiden, hun har aldri drevet med det tidligere når vi nesten bare var der for behandlinger. Fordi jeg vet om dette, og ønsker at hun skal ha det best mulig, at alt skal være så vanlig som mulig, uten for mye bekymringer for Dina, så har jeg bestilt behandling til Mia. Det er da Dina kan slappe av best, da er alt som vanlig.
Mia settes på bordet og får behandling. Dina legger seg ned på gulvet av seg selv, ser avslappa ut. Hun er godt vant til behandlingssituasjon, vet hva som skal skje; først Mia på bordet, så henne selv. Én gang reagerer Mia på behandlingen, og da må Dina reise seg opp i sittende og lage lyd, si fra at hun passer på (hun pleier alltid å passe på at ingen gjør Mia noe vondt når Mia er til behandling). Vi kan berolige Dina med at det går bra, og da legger hun seg ned igjen med en gang. Så kommer neste behandler for å behandle Mia (her gjør vi ting akkurat som vi pleier ja!), og hun har med seg sprøyta til Dina, så alt er klart. Når Mia er ferdig løftes hun ned fra bordet, og jeg sier, som vanlig, til Dina at "Og så er det din tur", og løfter henne opp.
Hun får en godbit mens sprøyta settes. Så går vi ut i bilen og setter Mia der. Sprøyta virker nesten umiddelbart, og jeg bærer Dina inn igjen. Når vi kommer inn og hun settes på gulvet ser hun opp på meg litt forundra, eller forvirra, nesten redd. Jeg plukker henne opp igjen og går og setter meg på gulvet. Har først tenkt til å ha henne i fanget, men kommer på at alt jo skal være som normalt for Dina, og da skal hun ligge mellom bena mine på gulvet. Men da jeg legger henne ned der er hun allerede helt borte, langt inni søvnen, og jeg kan løfte henne opp og holde henne i fanget mitt, tett inntil overkroppen, holder henne i armene mine.
Hun ligger med hodet trygt og godt inn under haka mi, og er så nær så nær. Så begynner hun å snorke lavt, slik hun av og til gjør hjemme også når hun sover ordentlig godt, og jeg tenker at det er så fint at hun gjør nettopp det. All grininga ned i pelsen hennes som jeg ikke gjorde i sofaen i stad, det får jeg tatt igjen nå. Jeg holder og knuger og gråter og stryker og koser og susser. Graver fingrene inn i den fantastiske pelsen på bakparten hennes. Kysser og kysser på hodet. Snakker, gjør avtaler, gir beskjeder, småprater, takker.
Så kommer veterinæren og hun skal få den siste dosen. Det er greit. Jeg har sagt til meg selv mange ganger at nå er det for sent å snu. Men jeg vil ikke. Selvsagt vil jeg ikke. Det blir ny runde med grining, knugimg, sussing, stryking.
Etter en lang stund legger jeg henne på gulvet og går for å hente Mia i bilen. Mia går bort og snuser på henne, sjekker ordentlig, men ikke påtrengende. Jeg setter meg på gulvet og Mia blir litt forstyrra, legger øra bakover og er litt urolig i kroppen. Jeg spør om hun vil komme og legge seg mellom bena mine (min og hundene sin posisjon, dette). Hun vil komme bort til meg, men vil ikke gå mellom bena mine og legge seg. Akkurat som om det er for nærme Dina, hun ser bort på Dina hver gang jeg sier at hun kan legge seg ned hos meg. Til slutt løfter jeg opp Dina i fanget mitt igjen, og Mia kommer bort og snuser over henne en gang til, går litt til og fra og snuser på henne. Jeg begynner å gråte igjen, og legger ansiktet inn i pelsen til Dina. Når jeg ser opp har Mia lagt seg på teppet hvor Dina lå. Vi sitter sånn lenge. En gang kommer Mia bort og snuser over Dina en gang til før hun igjen går og legger seg på teppet. Snuser litt der hvor Dina har ligget.
De gode vennene, jula 2013
Når vi skal gå hjem legger jeg Dina på teppet igjen, og pakker det rundt henne. Mia er med og passer på at alt går riktig for seg. Som det skal være. Snuser på Dina en siste gang. Jeg må bort mange ganger og klappe og si ha det. Det er vanskelig å gå fra henne, det føles virkelig helt feil. Også som det skal være...
Så går vi ut i resepsjonen hvor jeg hulker litt på skulderen til hun første som behandla Mia, og prater litt, før vi skal dra hjem. Jeg skal egentlig i butikken, men orker ikke. Står og diskuterer med meg selv, før jeg kommer fram til at det tross alt er viktigst å ta seg av de som fortsatt lever. Det jeg skal kjøpe er leverpostei for at Mia skal få i seg tablettene sine og naturell youghurt for at det skal være bedre for magen hennes å ta i mot de samme tablettene, så jeg går inn i butikken og får handla det.
Resten av kvelden skal også være så normal som mulig, i Dinas ånd. Den er selvsagt helt jævlig, og består av mye grining, mye tomhet, mye sorg, mye lei seg, mye ligge og sitte inntil Mia. Men TVen står på hele kvelden, jeg følger med på noe av det. Karl Magnus lager middag til oss, og jeg klarer å spise litt. Jeg lager middag til Mia, med youghurt naturell. Hun får tablettene sine, i leverpostei. Mia får griseører. Jeg setter i gang en vask med klær, klærne jeg hadde på meg da Dina døde. Jeg er glad for å se at det fortsatt henger igjen hår på genseren da jeg henger den opp til tørk, og tar meg i å ønske at de aldri skal forsvinne. Mot normalt. Vanligvis er det for mye hår over alt.
Det er en tom klump inni meg, og samtidig med smerten over det jeg gikk gjennom i går, og sorgen som har kommet, så er det også helt ufattelig at hun ikke er her mer, at hun ikke skal være her mer, at jeg ikke skal kose med henne, gå turer, trene, tulle, ha det gøy, hysje på bjeffinga hennes. Det er nesten så det ikke er sant.
Jeg kan nesten ikke huske at det var så ille med Gaya, samtidig som jeg vet at det var det. Det er vel sånn at vi glemmer hvor ille det er, for hvis ikke hadde vi kanskje ikke gjort det frivillig igjen. Jeg håper virkelig at jeg glemmer hvor jævlig dette er. Sånn at bare de gode minnene står igjen. Mitt bilde av Dina er fylt med bare gode minner av hennes vesen, som bestod av masse omtanke og glede og kjærlighet.
Nå skal jeg og Mia leve videre uten Dina. Det går jo på et vis, vi er jo her begge to. Mia sover mye, vil være nær meg hele tiden. Ber om kos. Ute går hun roligere enn vanlig, og på turen i dag tidlig var hun redd for lukter, sånn som hun pleide å være før løpetider før. Det er ikke lett å miste sin beste venn, for noen av oss.
Så ufattelig trist å ta farvel med våre firebeinte. Rørande blogg du har skrive.
SvarSlettTrøsteklem herfra.