mandag 29. april 2013

Kurstanker

Sist uke hadde jeg fem ulike kursgrupper, denne uka skal jeg også ha kurs fem ganger, men med fire ulike grupper. Jeg liker at det skjer litt, og liker at ikke ting er "likt", og sånn sett passer det meg ypperlig! Men det hadde jo vært LITT mindre å holde styr på i planlegging og oppsummeringsmailer om jeg hadde holdt meg til feks tre av gangen :) Kan være noe å tenke på til senere :)

En ting er hvert fall sikkert; jeg liker å holde kurs. Jeg liker de flotte menneskene som kommer for å aktivisere hunden sin, som jo er en av mine "kjepphester" - du skal aktivisere hunden din, og du skal aktivisere den hunden du har. Det betyr at man kan teste ut ulike ting for å finne ut hva både du og hunden trives best med, men nesten uansett liker hundene å være med på ulike treninger. Da skjer det noe nytt, de får oppleve nye mennesker og hunder, nye steder, de får lært nye ting.

Jeg er iherdig tilhenger av at du skal aktivisere den hunden du har. Jeg må si jeg har litt vanskelig for å svelge unna de som bytter hunder, omplasserer dem og skaffer nye "håp" - fordi mor så gjerne vil holde på med akkurat den eller den sporten. Jeg forstår veldig godt at man VIL holde på med en viss type sport. Jeg forstår ikke at det ansvaret man påtar seg når man skaffer en ny hund bare forsvinner om hunden ikke passer til sporten. Ofte sier man at det er for hundens beste at den bytter hjem i disse situasjonene. Du har påtatt deg ansvaret resten av hundens liv - hunden som ikke vil holde på med agility har det sikkert godt sammen med deg med sporaktiviteter eller andre ting, dette ansvaret er det jo du som må ta... Gjør det at den kan få det godt et annet sted at det er greit at du kvitter deg med den? Nei, jeg holder en knapp på de som tar ansvaret sitt fullt ut, og gir den hunden de har skaffet seg et best mulig liv, om det så innebærer å bytte aktivitet med akkurat den hunden.

Også er det viktig å si fra om at dette ikke gjelder omplasseringer generelt, det finnes mange grunner til at noen må kvitte seg med hunden sin. At hunden ikke liker lydighetstreninga du bedriver, eller er redd for tunnelen, er ikke gode nok grunner i mitt hode....

Jeg har heldigvis mange deltakere som vil gå på søkskurs fordi hunden syns dét er morsomst, eller som kommer med hunden på rallykurs fordi de ønsker en sport som hund og eier kan trives med, og tror at dette kan vær det rette. Og alle på freestylekurs er enige om at triksetreninga er noe av det morsomste hundene gjør :)

Jeg elsker å holde kurs, jeg elsker hundesporter (faktisk nesten alle sammen) - men mest av alt elsker jeg hundene mine, og det håper jeg de merker i ord og handling hver eneste dag!

tirsdag 23. april 2013

ferieuke!

Denne uka har jeg ferie fra barnehagen, veldig deilig! Har kurs fire dager denne uka, så jeg har ikke helt fri, men kurs er jo liksom ikke jobb  :)

Dina fikk trent to små økter både søndag kveld og i går kveld (mandag), og hun kvikner skikkelig til. Jeg har en liten periode syntes at hun har vært litt dårligere, men kanskje hun har kjeda seg litt. Hun syns i hvert fall det er veldig gøy å få trene, så det er jo lett å gjøre dagene hennes litt bedre sånn sett :)

Det er fryktelig vanskelig å vite hvor hun har vondt om dagen, akkurat hva som gjør det, og det er frustrerende. Hun får jo behandlinger for å holde det i sjakk, men hun blir jo liksom ikke bedre nå syns jeg. Og jeg er hellig overbevist om at det ikke er behandlernes skyld, det er nok dessverre kroppen til Dina som ikke er verdens enkleste sak og behandle. Slik har det jo vært hele tiden, og det er bare veldig trist  :(   Vi venter på en veterinær som skulle ringe meg om noen nye smertestillende hun skal få teste, kanskje jeg skal ringe og mase litt :)  Dina har et godt nok liv foreløpig, og inne merkes nesten ingen ting, der er hun propell med jevne mellomrom. Problemet er ute, at hun ikke klarer å gå så langt uten å sakke veldig på tempoet. Og jeg mener VELDIG. Og det må jo være en grunn til at hun gjør det, men vi finner ikke ut hva. Satser på at et bytte av tabletter mulig endrer noe. Men det er jo et kortsiktig prosjekt sånn sett, det vil jo ikke fjerne årsaken til problemene. Dina får være her så lenge hun vil, og fram til hun takker for seg skal vi gå de turene hun klarer, hun skal få trene, vi skal gjøre litt øvelser og hun skal gå til behandlinger. Dina ser ikke syk ut, og for de som kommer på besøk osv så er det nok ingen som tenker på at hun er en hund med vondter. Det syns bare ute. For "hvermansen" ser man det på tempoet, hun ser da ut som en gammel hund. Halter ikke, så de ser bare en hund som går sakte, som gamle hunder kan gjøre. For de som kan litt mer om bevegelsesapparatet ser man at hun går "feil", men som sagt ingen tydelig halting...

Så over til Mia, som også har sine greier, men som er i atskillig bedre form. Det er godt! Vi var på runderingskurs i helga, og Mia overraska meg litt med å ikke ta noen løperunder for seg selv "fordi hun fortjener det", hun jobba godt hele tiden. Hun kunne riktig nok vurdere om det var så veldig lurt å forlate belønningene (dvs figurantene) ute i skogen, men det var ikke noe stort problem.
Og det mest overraskende av alt er at jeg har begynt å se annerledes på rundering! Syns i grunn det var veldig ålreit! Kan nok ha mye med at Mia likte det så godt å gjøre, det var jo derfor vi var der i utgangspunktet - fordi Mia liker det :)  Også tenkte jeg da jeg lå under et tre og venta på en hund som skulle finne meg (trening på overværssøk), at dette kanskje var en av de lureste treningene for mitt vedkommende. Man MÅ jo ligge stille, og det hender det tar sin tid - så jeg så muligheten for å kunne kombinere figurantarbeid med avslapning og pusteteknikk, he he :-D  Jeg fikk i alle fall lyst til å gå et kurs til med Mia, men må vente og se an økonomien, er litt mye som skal skje framover av turer og ferie og behandlinger av både meg og hundene. I tillegg er det Dina sin tur til å gå kurs nå egentlig, så etter at jeg har spart litt blir det å finne et kurs som Dina kan være med på; et kurs som ikke varer så lenge av gangen, og som innehar øvelser som Dina kan gjøre. Monn tro om det finnes ;)

fredag 19. april 2013

Dag 3 på behandling av Merete :)

Har vært hos min høyt oppskattede osteopat i dag, behandling nummer 3 :)

Som vanlig er det rett på sak, og alle intimgrenser er ute av verden allerede før man tråkker innenfor døra. Jeg digger det! Ikke fordi jeg liker så veldig godt å dele av meg selv på denne måten, men jeg digger at det er så selvfølgelig, at det er så faglig fokusert og mest av alt digger jeg at det er meningen at jeg skal bli bedre av det :)

I dag hadde jeg faktisk forberedt meg godt syns jeg, med tanke på klesvalg. Hadde tatt på meg en bukse som er veldig høy i livet, med en tanke om at da må man kanskje bare kjenne utenpå klærne. Under hadde jeg g-streng. Dette ble nøye vurdert, for HVIS jeg hadde trodd at buksa skulle av, så hadde jeg tatt på meg truse. Jeg endte likevel opp på g-streng av to grunner: 1. buksa skulle jo ikke av og 2. for å slippe trusekanten som synes gjennom buksa, da dette var en ganske tynn, trang bukse.
Tidligere har jeg hatt på meg bukse som har vært ganske lav i livet når jeg har vært der, og han har da bare holdt på over buksekanten.

Gladelig nærmer jeg meg :)

Kommer inn, og etter en rask sjekk forfra får jeg beskjed om å snu meg rundt og stå med ryggen til han. Han begynner å dra opp toppen min for å få kjent på hofter osv. Jeg rekker akkurat å tilby meg å hjelpe til å holde skjorta oppe, da han i et jafs har rulla opp toppen min og lagt den inn under BHstroppen bak. Dette hadde han gjort før! Han sier da også så kjekt og greit "neida, jeg legger den bare under her, jeg!". Ja, du gjør vel det.

Så hører jeg plutselig ZIIIIPP! Jasså ja. Buksa jeg har på meg er selvsagt sånn fancy greie med glidelåsen bak. Og ikke nok med at glidelåsen ble dratt ned, det er bare å trekke buksa lenger ned, dra kantene på buksa lenger ut til siden osv. Ta for seg. Jeg må si jeg tenkt mest på g-strengen, og at jeg absolutt burde tatt truse. Da hadde han sluppet å se hele rumpa mi. Til dere som måtte lure; nei, dette er ikke det verste jeg har opplevd hos behandler av sånt noe, så dette går egentlig helt fint. Bare litt unaturlig å stå sånn med rumpa ut av glidelåssprekken i buksa bak liksom.

Selvsagt er mitt stiveste punkt for dagen langt nedi hutta heita. Altså - vi holder på nede ved rumpesprekken. Sikkert definert som nedre del av rygg (det er jo ryggsøylen), men strengt tatt snakker vi vel om rumpeområdet her. Og denne mannen, han er så engasjert! Innimellom kommer han fram foran meg for å vise med armene hvordan jeg er skeiv i rumpa. Det skal han ha - null sjenanse - og engasjement!

Han vendte stadig tilbake til å kjenne nederst i ryggen (dvs rumpa), så det var aldri noe vits i å ta på seg, så rumpa hang sånn ut av buksa hele timen. Like greit som noe annet, det.... Da jeg trodde vi var ferdige trakk jeg igjen glidelåsen, men han skulle ha en siste sjekk på hvordan jeg stod. Selvsagt. Jeg: "Å, jeg lukket der jeg nå". Han: "Det er ikke noe problem, jeg bare åpner den igjen jeg!". Selvsagt gjør du det. Det er jo ikke noe problem ;)  Jeg hadde tross alt ikke fått rullet ned toppen fra BHen enda, så alt var jo klart for en ekstra sjekk.

Men i dag var dette det som skjedde, ingenting andre rare greier. Bortsette fra at jeg hadde kneet mitt i skrittet hans da han skulle løse opp i noen greier midt i ryggen. Men da fikk jeg jo ligge på ryggen på benken, så da var rumpa tildekt i hvert fall. Et kne i skrittet blir liksom så lite da, når man slipper å ligge med rumpa bar.

Fikk knekt opp litt mellom skulderbladene og jobba litt med nakken også. Og bare så det er sagt; jeg HAR tro på at dette skal hjelpe meg. Han er bare så underlig naturlig og likefrem om ting som andre mennesker overhode ikke er, at jeg må bare skrive om det. Jeg ler for meg selv når jeg tenker på han og hvordan hans fremferd rundt dette er. Ja, jeg DIGGER det! :)   Og når man først har så store problemer i korsryggen, så ER det faktisk bedre med en behandler som syns det er helt naturlig å holde på rundt rumpa enn en som hadde vært livredd både for å ta og se i det området man faktisk trenger hjelp. Men en opplevelse - det er det!


Også kjentes jeg så MYK i korsryggen da jeg gikk derfra i dag. Tror ikke jeg har kjent meg myk i korsryggen på 14 år, så det er da noe :)