fredag 18. april 2014

Dagen som ble vanskelig

Dagen i dag startet med et stykk herlig puddel ved siden av meg i senga, vi koste oss lenge :) Jeg hadde våknet en stund før klokka ringte på grunn av ryggen. Klarte ikke å ligge rett uten å ha vondt, så bena ble slengt oppover for å ha minst mulig smerter mens jeg koste med Mia. Grudde meg til å stå opp, for visste ikke hvordan ryggen kom til å være. "Nei. Den skal tidlig krøkes, Merete, som god krok skal bli!" Og opp med meg, og inn med voltaren, som bestemte seg for å virke nesten umiddelbart =)

I dag skulle vi på hundetrening på Hvalsmoen. Jeg har hatt et veldig ambivalent forhold til den treninga. Hovedsakelig fordi jeg ikke har noen treningsmotivasjon for tiden. Og hva skal man egentlig på hundetrening å gjøre da.... Det er vanskelig at ikke Dina er der, og jeg skal uansett ikke konkurrere, så hva trener man for?

For meg er det nytt og veldig rart å reagere sånn. Gud bedre så mange timer jeg trente Gaya uten at vi skulle konkurrere. Jeg var like glad i å konkurrere da jeg hadde Gaya. Men kanskje var det noe med at Gaya ikke kunne, eller burde, konkurrere så mye pga psyken sin. Jeg hadde ekstremt mange folk å trene med, og ingen var veldig oppsatt på å konkurrere særlig mye. Det var et ekstremt godt miljø å være i for å trene kun fordi hundetrening var det beste i hele verden, uten at vi nødvendigvis tenkte at det skulle inn i noen ring. Jeg kjøpte jo Gaya blant annet for å ha en hund å konkurrere i ag med. Herregud - på en trening satte vi opp en VMbane - og Gaya gikk den feilfritt på første forsøk! Hun gikk ikke så fort som de i eliten gjør selvsagt, og kunne aldri i verden hevdet seg i VM, det vet jeg godt. Men hun gikk den uten feil. Og det kom ikke gratis. Jeg jobbet mye med Gaya - ekstremt mye! Den hunden "kunne det meste" før hun døde; ag, lp, rally, felt, spor, heelwork og litt freestyle + ganske så god hverdagslydighet, og kunne lært en god del til innen alle felt uten problem :) En ekstremt lett hund å jobbe med når det kom til å lære ferdigheter. Noen ganger lurer jeg på om jeg noen gang kommer til å ha en så godt trent hund igjen. Hun var rett og slett veldig gjennomarbeida, og fikk nesten aldri vist seg i en ring. Hun var kanskje best i ag, og den sporten har hun aldri konkurrert i, kun tatt bronsemerket.

Liten digresjon det der med Gaya :) Jeg er hvert fall godt vant med å trene MYE, ekstreme mengder med trening - for "ingenting" - og rent bortsett fra at jeg gjerne skulle ha konkurrert - så gjorde det meg ikke så mye. Det var bare det å trene i det hele tatt som betydde noe.

Så kom Mia - og ny opptrening til ag begynte. Hun var startklar til Hoppklassene da vi måtte slutte å trene pga helsa hennes. Så var det Dina sin tur. Hun var godt i gang til både ag og hopp da vi måtte slutte pga helsa hennes. Til å i utgangspunktet "bare" skulle ha agilityhund er det jo nesten imponerende å få stang ut på tre av tre. Nå har jo alle tre trent mye annet også, og jeg liker det meste :) Men at jeg egentlig er agilitymenneske har jammen ikke hatt sjanse til å komme mye fram.... :-p


Tilbake til dagen i dag :) Jeg bestemte meg veldig tidlig i uka for at jeg skulle på treninga i dag. Jeg trenger å komme meg ut, jeg trenger å se smilende ansikter, jeg trenger å smile selv, jeg trenger å snakke med folk. Og jeg trodde selv at jeg nok helt sikkert trengte å trene hund.

Så tenkt så gjort. Hadde ingen plan for hva jeg skulle trene på, og det er aldri en god start. Men det HAR jo skjedd før óg (fy skam seg), og vanligvis kommer min motivasjon innen veldig kort tid, fordi Mia er så glad og fornøyd, og da blir det bra og gøy å trene likevel! Med dette i tankene starter jeg dagens trening.

Tomheten kommer nesten umiddelbart. Snakk om fullstendig mangel på motivasjon. Hva i all verden er det vi trener for? Hvorfor skal vi trene?

Fordi vi først er der, så tar vi en liten pause før vi bytter tema og begynner å trene på noe nytt. Vakreste Mia min jobber på så godt hun kan. Det er i hvert fall ikke hennes skyld at det går som det går. Men jeg finner ut at jeg ikke får det til som jeg vil, blant annet fordi jeg går for fort fram (som vanlig). Ny pause. Ny plan. Nå går det mye bedre! Hun får til det vi skal trene på! Det var dette med rett kriterier osv.... Men så kommer tomheten igjen. Akutt. HVORFOR I ALL VERDEN SKAL VI GJØRE DETTE? Hvorfor skal du kunne dette, Mia?? Vi skal ikke bruke det til noen ting. Det føles helt fullstendig meningsløst. Som sagt er dette veldig uvante følelser for meg. Jeg har trent Gaya i over 12 år. Jeg har trent Mia og Dina gjennom deres sykdomsperioder, når de har kunnet trene, kun fordi at vi skal ha det gøy sammen, fordi hundene liker jo å trene! Det har alltid vært grunn nok.

Det topper seg fullstendig, og jeg tar med Mia og går en tur i skogen i stedet. Blir borte en god stund. Vi går, vi er. Vi går ned til elva så Mia kan få se på endene. Så Mia kan hente opp alle pinnene som ligger i vannet. Når hun har hentet opp alle så kaster jeg dem, så kan hun hente på nytt. De fleste flyter, men noen synker, eller ligger delvis under vann, og da dukker hun under med hele hodet for å hente dem. Flere ganger. Jeg har ikke sett at hun har jobbet så systematisk og ordentlig med det før. Hun koser seg. Har en stor jobb å gjøre. Jeg er glad for at jeg får se henne sånn.

Også tenker jeg at vi to kanskje er ferdige med å trene "på plan". Kanskje vi bare skal gå og kose oss i skogen fra nå. Ta med noen dummier hun kan finne innimellom. Dra til ulike vann så hun kan vasse og være opptatt i vannkanten.

I løpet av turen klarer jeg å samle meg såpass at jeg lager en plan for neste økt når jeg kommer tilbake, og vi får gjort denne. Jeg tenker at jeg vil glede Mia med en ny og bedre belønning og drar opp for å kjøpe ny leke til henne. Da jeg skal dra ned igjen for å trene med denne nye superbelønninga, så er det plutselig grilling, og etter grillinga velger jeg å dra hjem, motivasjonen forsvant med pølsene, eller noe sånt. Pakker den nye fine leka i sekken og kjører hjemover.

Ingen lett biltur hjem. Har lyst på noe søtt. Tenker at det skal jeg hvert fall ikke gjøre. Fjerdesiste bensinstasjon før vi er hjemme sprekker jeg totalt og kjøper drikke og påskegodt for sikkert 150 kroner før jeg kjører videre. Spiser fem biter med sjokolade før jeg blir sint, og det første jeg gjør når jeg kommer ut av bilen er å kaste godteriet i søppelbøtta i garasjen. Det var den sjokoladen og de pengene.... Monn tro om jeg lærer til neste gang...

Vel hjemme får Mia den nye leka si. Hun eeelsker den! Hun storkoser seg, hiver den rundt, biter og river, bærer, viser den frem. Og jeg gråter. Ingen vits i å spare den til trening som ikke blir noe av. Jeg er glad for at hun liker den, virkelig. Nå har den ingen tenner lenger, ingen ben og ikke så mye innmat. Men den har hode med to øyne og en litt slentrete kropp. Vi får ta siste rest på den en annen dag :)

Det er mye sorg i dette. Det er drømmer som brast - mange drømmer som brast - over tre hunder. Det er helt ufattelig at jeg har mistet lysten til å trene. Ja, det kan være fordi jeg ikke får konkurrert (altså trent mot konkurranse), som har vært min forklaring til nå. Men mest sannsynlig er det noe mer. Jeg har tross alt trent for å trene i maaaange år, så det er nok noe annet. Det er en sorg for å ha en gammel hund. Jeg har merket nå i det siste at Mia har blitt "eldre" (men samtidig full av liv og løp), og det har kommet litt brått på meg. Det er sorgen over å bare ha en hund. Sorgen over hun som er borte. Det hjelper nok ikke at jeg ikke har jobb eller bosted eller kjæreste lenger heller. Og at jeg er syk. Det er nok bare litt mye akkurat nå.

Det overraskende er bare at akkurat hundetreningslysten forsvinner. Det siste jeg trodde skulle forsvinne i hele verden - den som har holdt meg oppe i størsteparten av mitt liv. DET er trist.

Min kloke venninne Christina sier at hun tror det er lurt hvis jeg bare står i det uten å rushe så mye akkurat nå. Jeg skjønner at hun er klok. Men jeg skjønner også at jeg ikke vil ha det sånn her, og vil videre. Jeg vet også at jeg ikke får gjort så mye akkurat nå, så jeg er vel pent nødt til å stå her, da....


Heldigvis står vi sammen, Mia og jeg!



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar