Dagen som ble vanskelig

Dagen i dag startet med et stykk herlig puddel ved siden av meg i senga, vi koste oss lenge :) Jeg hadde våknet en stund før klokka ringte på grunn av ryggen. Klarte ikke å ligge rett uten å ha vondt, så bena ble slengt oppover for å ha minst mulig smerter mens jeg koste med Mia. Grudde meg til å stå opp, for visste ikke hvordan ryggen kom til å være. "Nei. Den skal tidlig krøkes, Merete, som god krok skal bli!" Og opp med meg, og inn med voltaren, som bestemte seg for å virke nesten umiddelbart =)

I dag skulle vi på hundetrening på Hvalsmoen. Jeg har hatt et veldig ambivalent forhold til den treninga. Hovedsakelig fordi jeg ikke har noen treningsmotivasjon for tiden. Og hva skal man egentlig på hundetrening å gjøre da.... Det er vanskelig at ikke Dina er der, og jeg skal uansett ikke konkurrere, så hva trener man for?

For meg er det nytt og veldig rart å reagere sånn. Gud bedre så mange timer jeg trente Gaya uten at vi skulle konkurrere. Jeg var like glad i å konkurrere da jeg hadde Gaya. Men kanskje var det noe med at Gaya ikke kunne, eller burde, konkurrere så mye pga psyken sin. Jeg hadde ekstremt mange folk å trene med, og ingen var veldig oppsatt på å konkurrere særlig mye. Det var et ekstremt godt miljø å være i for å trene kun fordi hundetrening var det beste i hele verden, uten at vi nødvendigvis tenkte at det skulle inn i noen ring. Jeg kjøpte jo Gaya blant annet for å ha en hund å konkurrere i ag med. Herregud - på en trening satte vi opp en VMbane - og Gaya gikk den feilfritt på første forsøk! Hun gikk ikke så fort som de i eliten gjør selvsagt, og kunne aldri i verden hevdet seg i VM, det vet jeg godt. Men hun gikk den uten feil. Og det kom ikke gratis. Jeg jobbet mye med Gaya - ekstremt mye! Den hunden "kunne det meste" før hun døde; ag, lp, rally, felt, spor, heelwork og litt freestyle + ganske så god hverdagslydighet, og kunne lært en god del til innen alle felt uten problem :) En ekstremt lett hund å jobbe med når det kom til å lære ferdigheter. Noen ganger lurer jeg på om jeg noen gang kommer til å ha en så godt trent hund igjen. Hun var rett og slett veldig gjennomarbeida, og fikk nesten aldri vist seg i en ring. Hun var kanskje best i ag, og den sporten har hun aldri konkurrert i, kun tatt bronsemerket.

Liten digresjon det der med Gaya :) Jeg er hvert fall godt vant med å trene MYE, ekstreme mengder med trening - for "ingenting" - og rent bortsett fra at jeg gjerne skulle ha konkurrert - så gjorde det meg ikke så mye. Det var bare det å trene i det hele tatt som betydde noe.

Så kom Mia - og ny opptrening til ag begynte. Hun var startklar til Hoppklassene da vi måtte slutte å trene pga helsa hennes. Så var det Dina sin tur. Hun var godt i gang til både ag og hopp da vi måtte slutte pga helsa hennes. Til å i utgangspunktet "bare" skulle ha agilityhund er det jo nesten imponerende å få stang ut på tre av tre. Nå har jo alle tre trent mye annet også, og jeg liker det meste :) Men at jeg egentlig er agilitymenneske har jammen ikke hatt sjanse til å komme mye fram.... :-p


Tilbake til dagen i dag :) Jeg bestemte meg veldig tidlig i uka for at jeg skulle på treninga i dag. Jeg trenger å komme meg ut, jeg trenger å se smilende ansikter, jeg trenger å smile selv, jeg trenger å snakke med folk. Og jeg trodde selv at jeg nok helt sikkert trengte å trene hund.

Så tenkt så gjort. Hadde ingen plan for hva jeg skulle trene på, og det er aldri en god start. Men det HAR jo skjedd før óg (fy skam seg), og vanligvis kommer min motivasjon innen veldig kort tid, fordi Mia er så glad og fornøyd, og da blir det bra og gøy å trene likevel! Med dette i tankene starter jeg dagens trening.

Tomheten kommer nesten umiddelbart. Snakk om fullstendig mangel på motivasjon. Hva i all verden er det vi trener for? Hvorfor skal vi trene?

Fordi vi først er der, så tar vi en liten pause før vi bytter tema og begynner å trene på noe nytt. Vakreste Mia min jobber på så godt hun kan. Det er i hvert fall ikke hennes skyld at det går som det går. Men jeg finner ut at jeg ikke får det til som jeg vil, blant annet fordi jeg går for fort fram (som vanlig). Ny pause. Ny plan. Nå går det mye bedre! Hun får til det vi skal trene på! Det var dette med rett kriterier osv.... Men så kommer tomheten igjen. Akutt. HVORFOR I ALL VERDEN SKAL VI GJØRE DETTE? Hvorfor skal du kunne dette, Mia?? Vi skal ikke bruke det til noen ting. Det føles helt fullstendig meningsløst. Som sagt er dette veldig uvante følelser for meg. Jeg har trent Gaya i over 12 år. Jeg har trent Mia og Dina gjennom deres sykdomsperioder, når de har kunnet trene, kun fordi at vi skal ha det gøy sammen, fordi hundene liker jo å trene! Det har alltid vært grunn nok.

Det topper seg fullstendig, og jeg tar med Mia og går en tur i skogen i stedet. Blir borte en god stund. Vi går, vi er. Vi går ned til elva så Mia kan få se på endene. Så Mia kan hente opp alle pinnene som ligger i vannet. Når hun har hentet opp alle så kaster jeg dem, så kan hun hente på nytt. De fleste flyter, men noen synker, eller ligger delvis under vann, og da dukker hun under med hele hodet for å hente dem. Flere ganger. Jeg har ikke sett at hun har jobbet så systematisk og ordentlig med det før. Hun koser seg. Har en stor jobb å gjøre. Jeg er glad for at jeg får se henne sånn.

Også tenker jeg at vi to kanskje er ferdige med å trene "på plan". Kanskje vi bare skal gå og kose oss i skogen fra nå. Ta med noen dummier hun kan finne innimellom. Dra til ulike vann så hun kan vasse og være opptatt i vannkanten.

I løpet av turen klarer jeg å samle meg såpass at jeg lager en plan for neste økt når jeg kommer tilbake, og vi får gjort denne. Jeg tenker at jeg vil glede Mia med en ny og bedre belønning og drar opp for å kjøpe ny leke til henne. Da jeg skal dra ned igjen for å trene med denne nye superbelønninga, så er det plutselig grilling, og etter grillinga velger jeg å dra hjem, motivasjonen forsvant med pølsene, eller noe sånt. Pakker den nye fine leka i sekken og kjører hjemover.

Ingen lett biltur hjem. Har lyst på noe søtt. Tenker at det skal jeg hvert fall ikke gjøre. Fjerdesiste bensinstasjon før vi er hjemme sprekker jeg totalt og kjøper drikke og påskegodt for sikkert 150 kroner før jeg kjører videre. Spiser fem biter med sjokolade før jeg blir sint, og det første jeg gjør når jeg kommer ut av bilen er å kaste godteriet i søppelbøtta i garasjen. Det var den sjokoladen og de pengene.... Monn tro om jeg lærer til neste gang...

Vel hjemme får Mia den nye leka si. Hun eeelsker den! Hun storkoser seg, hiver den rundt, biter og river, bærer, viser den frem. Og jeg gråter. Ingen vits i å spare den til trening som ikke blir noe av. Jeg er glad for at hun liker den, virkelig. Nå har den ingen tenner lenger, ingen ben og ikke så mye innmat. Men den har hode med to øyne og en litt slentrete kropp. Vi får ta siste rest på den en annen dag :)

Det er mye sorg i dette. Det er drømmer som brast - mange drømmer som brast - over tre hunder. Det er helt ufattelig at jeg har mistet lysten til å trene. Ja, det kan være fordi jeg ikke får konkurrert (altså trent mot konkurranse), som har vært min forklaring til nå. Men mest sannsynlig er det noe mer. Jeg har tross alt trent for å trene i maaaange år, så det er nok noe annet. Det er en sorg for å ha en gammel hund. Jeg har merket nå i det siste at Mia har blitt "eldre" (men samtidig full av liv og løp), og det har kommet litt brått på meg. Det er sorgen over å bare ha en hund. Sorgen over hun som er borte. Det hjelper nok ikke at jeg ikke har jobb eller bosted eller kjæreste lenger heller. Og at jeg er syk. Det er nok bare litt mye akkurat nå.

Det overraskende er bare at akkurat hundetreningslysten forsvinner. Det siste jeg trodde skulle forsvinne i hele verden - den som har holdt meg oppe i størsteparten av mitt liv. DET er trist.

Min kloke venninne Christina sier at hun tror det er lurt hvis jeg bare står i det uten å rushe så mye akkurat nå. Jeg skjønner at hun er klok. Men jeg skjønner også at jeg ikke vil ha det sånn her, og vil videre. Jeg vet også at jeg ikke får gjort så mye akkurat nå, så jeg er vel pent nødt til å stå her, da....


Heldigvis står vi sammen, Mia og jeg!

Livet og dagene

De første dagene etter at Dina døde var utrolig vonde. Overraskende vonde. Ikke det at jeg trodde det skulle bli lett, men jeg var jo på en måte godt foreberedt, selv om avgjørelsen ble tatt "fort".

Det var sorg, bunnløs fortvilelse, savn, masse spørsmål og tanker - noen man burde ha, noen man kanskje ikke burde ha....

Like overraskende var det da det relativt fort begynte å gå greit igjen. Jeg var egentlig ikke forberedt på det, heller.... Det kommer nok av at prosessen hos meg jo har begynt for lenge siden. Slik var det med Gaya også - da hun døde hadde jeg sørga i mange, mange uker allerede, for jeg visste jo at det snart var slutt, og at det ikke var noen vei tilbake. Prosessen med Dina var litt annerledes enn med Gaya, men mye var jo også veldig likt. Gudene skal vite at jeg har gråti mange tårer for Dina opp gjennom åra. Vært mye fortvila og lei meg. Sorg. Glede. Håp. Ny sorg, ny glede, nytt håp. I det uendelige. Det har vært fryktelig hardt, og det var fryktelig hardt da hun døde.

Nå lever vi hverdagene, Mia og jeg. Med alt det innebærer; mange tanker om Dina, savn av Dina, sorg, men også mange gode stunder, fine opplevelser, hyggelige mennesker. Jeg er heldige med de rundt meg.

Det er veldig spesielt at det igjen er meg og Mia - akkurat som vi startet. Også fikk vi låne Dinas herlige vesen på midten der :)

På søndag var jeg og Mia med på skogsdag med hundevenner. Vi trengte det veldig, og jeg er heldig med at disse menneskene er så søte ;) Mia hadde det topp - hun gjorde det hun er kommet for: Hun løp! Og løp og løp. Innimellom latet hun som at hun søkte litt (siden det tross alt var felt vi drev med), men mest løp hun :)

Vi startet med avleveringer, noe som gikk skikkelig dårlig i starten (Mia stakk av med apportgjenstanden og hadde det bare superkult med seg selv :-D ), men bedret seg og avsluttet fint :)

Jeg gjorde min sedvanlige feil med Mia når det kommer til søksoppgaver; gjorde det for lett for henne. Først hev vi ut fire dummies som hun skulle markere og hente inn. Ja særlig. Hun fant alle sammen med en gang, for så å løpe videre for å lete etter de vi hadde gjemt. (Det var ingen vi hadde gjemt, men Mia har aldri noen tro på at ting kan være SÅ enkelt, så hun leter etter de andre, hun. De som ikke er der altså...).
Klok av skade gjemte vi så én gjenstand og sendte henne ut for å finne den - vellykket!  Neste gang gjorde vi det samme, men det var her hun tok helt av med løping. For det første trodde hun det først var rundering, og ble overlykkelig over å finne Christina ute i skogen. Hun skjønte ingenting av å ikke få belønning hos Christina, og endte med å løpe til meg og melde, i håp om at noen snart skulle ta til fornuft :)  Jeg kom på at jeg muligens hadde gitt henne tegnet for rundering (hvor dum går det an å bli...), og sendte henne nå ut med "apport"kommando. Da visste hun hvert fall hva hun skulle, og løp og lette (dvs - løp og løp og løp, og lette litt innimellom). Fant til slutt, med litt hjelp, var visst litt vanskelig plutselig (kunne jo hjulpet å skru på nesa fra start men... :) )

På slutten fikk hun tapt apport. Også her litt startproblemer. Ikke lett når det er leeeeenge siden vi har trent. Og ikke bare trent søk, men trent i det hele tatt. På siste økta var vi alene, og da gikk det kjempebra! Sendte henne på to greie først, hun løper tilbake, markerer, leter litt om det trengs, og apporterer og avleverer perfekt. Nesten så jeg ikke trodde det jeg så :) På slutten så jeg at hun var ganske sliten, men hadde lyst til å ta en til. Min umiddelbare tanke er å gjøre det litt enklere for å sikre at hunden lykkes. Kommer heldigvis på i tide at det er en veldig dårlig idé med Mia. Så jeg tar en siste repetisjon hvor jeg gjør det VANSKELIGERE enn de to foregående, sender ut, Mia løper, finner og ser SÅ stolt og fornøyd ut når hun kommer løpende mot meg med dummien i munnen! Jippi!!

Vakre, flinke og gode Miaen min <3 nbsp="" p="">
I går var vi på Jeløy med Anniken og Kenzo - veldig hyggelig luftetur og lunsj i det fri med flinke hunder og fornøyde eiere :)

Er så takknemlig for at jeg har muligheten til å gjøre sånne her ting, både fordi det er en tøff tid, og også fordi jeg ikke har mye til treningsmotivasjon på andre ting. Selv om jeg og Mia tok en liten økt for å gjøre seg fortjent til et tyggebein nå nettopp. Helt klart at lydighetsøvelser er ferskvare ;) Innsatsen er det dog ikke noe å si på!

Jeg trenger helt klart en hund jeg kan trene aktivt mot konkurranse igjen, DÉT er helt sikkert, så får tiden vise hva og hvordan det blir... 

Dinas siste dag

Dina gjeterhund var opptatt av at alt skulle være som det pleier å være. Endringer var noe som kunne gjøre henne urolig, og jeg var derfor opptatt av at alt skulle være normalt og som det bruker å være på Dinas siste dag.

Dinas siste dag startet med at jeg våknet klokka seks og går ut i stua. Der finner jeg Dina i stolen til Karl Magnus. Hun hopper ned og kommer for å hilse. Jeg legger meg på den ene sofaen, og Dina og Mia kommer også. Dina inntil overkroppen min, Mia nede ved beina. Ganske snart hopper Mia ned og legger seg i den andre sofaen fordi det blir trangt. Jeg og Dina sover inntil hverandre, jeg med armen rundt henne, til klokka er åtte.

Litt over åtte står vi opp og jeg gir henne dobbel dose med smertestillende. Hun skal ha så lite vondt i dag som jeg klarer å få til.

Når klokka nærmer seg ti gjør vi oss klare for skogstur. Dina kommer som vanlig løpende først, alltid klar til å gå ut. Hun bjeffer og styrer litt, løper for å hente Mia. Alt ved sitt vante jeg.

Hundene i kjent posisjon på vei til skogen - side ved side

På vei til skogen møter vi naboen til mamma med hund. Som vanlig bjeffer Dina når hun ser den, som vanlig slipper jeg Mia så hun kan løpe å hilse (egen regel for akkurat denne hunden, som Mia er veldig glad i). Når hunden kommer bort for å hilse på meg, går Dina rundt og snuser på den fra baksiden. Når vi går hvert til vårt er Dina ferdig med hunden med en gang, og vi kan gå rolig videre. Alt er som det pleier å være.

Vi kommer til skogen, og jeg blåser en lang marsj i båndtvangen. Dinas siste, fantastiske, relativt smertefrie tur i skogen skal på ingen måte være i bånd. Jeg tar på meg skylappene og tenker at fuglene ikke vet forskjell på 31.03 og én uke etterpå... Hundene slippes nesten med en gang, og de løper avgårde :)

Vi koser oss veldig. Jeg gråter og gråter, men de er tydeligvis vant til at jeg går rundt i skogen og griner - ingen reagerer i det hele tatt. Alt ved det normale, tydeligvis. Innimellom klarer jeg å samle meg. Vi stopper litt og snakker litt, men snart må de avgårde igjen. Helt vanlig dag i skogen.

Et av de siste bildene tatt av Dina i skogen

Jeg får filmet dem både på vei til skogen og i skogen. I skogen får nemlig plutselig Dina løperaptus, og jeg får etterhvert somla meg til å ta opp kameraet, får med meg det siste av det. Helt vanlig for Dina dette - så lenge hun ikke har veldig vondt, og hun har overskudd. Jeg er så glad for at jeg får oppleve det en siste gang. Så glad for at hun har det så bra at hun kan ha raptus.

Jeg er også veldig glad for at raptusen går over til å skulle løpe etter og leke med Mia. Tenk at hun får gjort dét også på denne siste turen! Og at jeg har det på film. Det er kjent stil; Mia først, Dina etter. Dina bjeffer, kutter Mias svinger der hun kan. Litt gjeternapping i det Mia løper forbi. God kontakt, gode venner. Løpingen blir avbrutt av snusing. Det er også viktig. Snuse sammen. Være sammen. Alt er som det skal.

Når vi kommer hjem er jeg veldig bevisst på at alt fortsatt skal være så vanlig som mulig - jeg skal gjøre vanlige ting, selv om jeg ikke vil. Helst vil jeg ligge med ansiktet i pelsen hennes å hulke. Men jeg skal ikke det, jeg skal gi Dina en normal dag. Hundene går og legger seg i hver sin sofa.

Jeg tar ut av oppvaskmaskinen. Hundene sovner. Jeg setter meg i sofaen med Dina for å se på opptak av Lindmo. Koser litt på Dina, men hun sover også veldig godt, er så rolig og fullstendig avslappet, så jeg passer på å ikke dille for mye med henne, lar henne sove i fred. Noen tårer triller innimellom, men jeg klarer også å konsentrere meg om programmet. Ler til og med ved et tilfelle, og håper Dina får det med seg, at alt er som vanlig. Ved et tilfelle våkner hun og løfter på hodet og ser på meg. Jeg sier "Hei snuppelupp! Er du snuppsa mi?", hvorpå hun legger hodet ned igjen og sovner. Alt er som det skal være etter en skogstur.

Så skal vi dra til dyrlegen. Mia skal være med, blant annet fordi Dina ikke liker å kjøre bil alene like godt som når Mia er med. Akkurat i det vi skal dra kommer Karl Magnus hjem, før tiden. Det er det eneste som ødelegger planen min litt, for han koser på henne og sier "Ha det bra, Dina". Dina vil ikke forlate han så lett. Hun går vanlig ned trappa og inn i garasjen, men så vil hun ikke gå til bilen. Kan ikke huske å ha opplevd det sånn med henne før. Får tatt inn Mia, og etterhvert kommer Dina, og hun hopper inn i buret selv.

Når vi parkerer utenfor hos dyrlegen går vi først en bitteliten runde for å tisse. Som normalt. Begge to tisser. Dina ser en hund hun må si fra om både på fram- og tilbaketuren. Alt ved det vanlige. Begge hundene går inn døra selv, som de pleier. Dina vil ikke være der, men trekker ikke mot døra som hun gjorde nest sist vi var der. Dette er noe hun har begynt med etter at hun var der en del ganger for å ta blodprøver og bilder og trekke tann osv den siste tiden, hun har aldri drevet med det tidligere når vi nesten bare var der for behandlinger. Fordi jeg vet om dette, og ønsker at hun skal ha det best mulig, at alt skal være så vanlig som mulig, uten for mye bekymringer for Dina, så har jeg bestilt behandling til Mia. Det er da Dina kan slappe av best, da er alt som vanlig.

Mia settes på bordet og får behandling. Dina legger seg ned på gulvet av seg selv, ser avslappa ut. Hun er godt vant til behandlingssituasjon, vet hva som skal skje; først Mia på bordet, så henne selv. Én gang reagerer Mia på behandlingen, og da må Dina reise seg opp i sittende og lage lyd, si fra at hun passer på (hun pleier alltid å passe på at ingen gjør Mia noe vondt når Mia er til behandling). Vi kan berolige Dina med at det går bra, og da legger hun seg ned igjen med en gang. Så kommer neste behandler for å behandle Mia (her gjør vi ting akkurat som vi pleier ja!), og hun har med seg sprøyta til Dina, så alt er klart. Når Mia er ferdig løftes hun ned fra bordet, og jeg sier, som vanlig, til Dina at "Og så er det din tur", og løfter henne opp.

Hun får en godbit mens sprøyta settes. Så går vi ut i bilen og setter Mia der. Sprøyta virker nesten umiddelbart, og jeg bærer Dina inn igjen. Når vi kommer inn og hun settes på gulvet ser hun opp på meg litt forundra, eller forvirra, nesten redd. Jeg plukker henne opp igjen og går og setter meg på gulvet. Har først tenkt til å ha henne i fanget, men kommer på at alt jo skal være som normalt for Dina, og da skal hun ligge mellom bena mine på gulvet. Men da jeg legger henne ned der er hun allerede helt borte, langt inni søvnen, og jeg kan løfte henne opp og holde henne i fanget mitt, tett inntil overkroppen, holder henne i armene mine.

Hun ligger med hodet trygt og godt inn under haka mi, og er så nær så nær. Så begynner hun å snorke lavt, slik hun av og til gjør hjemme også når hun sover ordentlig godt, og jeg tenker at det er så fint at hun gjør nettopp det. All grininga ned i pelsen hennes som jeg ikke gjorde i sofaen i stad, det får jeg tatt igjen nå. Jeg holder og knuger og gråter og stryker og koser og susser. Graver fingrene inn i den fantastiske pelsen på bakparten hennes. Kysser og kysser på hodet. Snakker, gjør avtaler, gir beskjeder, småprater, takker.

Så kommer veterinæren og hun skal få den siste dosen. Det er greit. Jeg har sagt til meg selv mange ganger at nå er det for sent å snu. Men jeg vil ikke. Selvsagt vil jeg ikke. Det blir ny runde med grining, knugimg, sussing, stryking.

Etter en lang stund legger jeg henne på gulvet og går for å hente Mia i bilen. Mia går bort og snuser på henne, sjekker ordentlig, men ikke påtrengende. Jeg setter meg på gulvet og Mia blir litt forstyrra, legger øra bakover og er litt urolig i kroppen. Jeg spør om hun vil komme og legge seg mellom bena mine (min og hundene sin posisjon, dette). Hun vil komme bort til meg, men vil ikke gå mellom bena mine og legge seg. Akkurat som om det er for nærme Dina, hun ser bort på Dina hver gang jeg sier at hun kan legge seg ned hos meg. Til slutt løfter jeg opp Dina i fanget mitt igjen, og Mia kommer bort og snuser over henne en gang til, går litt til og fra og snuser på henne. Jeg begynner å gråte igjen, og legger ansiktet inn i pelsen til Dina. Når jeg ser opp har Mia lagt seg på teppet hvor Dina lå. Vi sitter sånn lenge. En gang kommer Mia bort og snuser over Dina en gang til før hun igjen går og legger seg på teppet. Snuser litt der hvor Dina har ligget.

De gode vennene, jula 2013

Når vi skal gå hjem legger jeg Dina på teppet igjen, og pakker det rundt henne. Mia er med og passer på at alt går riktig for seg. Som det skal være. Snuser på Dina en siste gang. Jeg må bort mange ganger og klappe og si ha det. Det er vanskelig å gå fra henne, det føles virkelig helt feil. Også som det skal være...

Så går vi ut i resepsjonen hvor jeg hulker litt på skulderen til hun første som behandla Mia, og prater litt, før vi skal dra hjem. Jeg skal egentlig i butikken, men orker ikke. Står og diskuterer med meg selv, før jeg kommer fram til at det tross alt er viktigst å ta seg av de som fortsatt lever. Det jeg skal kjøpe er leverpostei for at Mia skal få i seg tablettene sine og naturell youghurt for at det skal være bedre for magen hennes å ta i mot de samme tablettene, så jeg går inn i butikken og får handla det.

Resten av kvelden skal også være så normal som mulig, i Dinas ånd. Den er selvsagt helt jævlig, og består av mye grining, mye tomhet, mye sorg, mye lei seg, mye ligge og sitte inntil Mia. Men TVen står på hele kvelden, jeg følger med på noe av det. Karl Magnus lager middag til oss, og jeg klarer å spise litt. Jeg lager middag til Mia, med youghurt naturell. Hun får tablettene sine, i leverpostei. Mia får griseører. Jeg setter i gang en vask med klær, klærne jeg hadde på meg da Dina døde. Jeg er glad for å se at det fortsatt henger igjen hår på genseren da jeg henger den opp til tørk, og tar meg i å ønske at de aldri skal forsvinne. Mot normalt. Vanligvis er det for mye hår over alt.

Det er en tom klump inni meg, og samtidig med smerten over det jeg gikk gjennom i går, og sorgen som har kommet, så er det også helt ufattelig at hun ikke er her mer, at hun ikke skal være her mer, at jeg ikke skal kose med henne, gå turer, trene, tulle, ha det gøy, hysje på bjeffinga hennes. Det er nesten så det ikke er sant.

Jeg kan nesten ikke huske at det var så ille med Gaya, samtidig som jeg vet at det var det. Det er vel sånn at vi glemmer hvor ille det er, for hvis ikke hadde vi kanskje ikke gjort det frivillig igjen. Jeg håper virkelig at jeg glemmer hvor jævlig dette er. Sånn at bare de gode minnene står igjen. Mitt bilde av Dina er fylt med bare gode minner av hennes vesen, som bestod av masse omtanke og glede og kjærlighet.

Nå skal jeg og Mia leve videre uten Dina. Det går jo på et vis, vi er jo her begge to. Mia sover mye, vil være nær meg hele tiden. Ber om kos. Ute går hun roligere enn vanlig, og på turen i dag tidlig var hun redd for lukter, sånn som hun pleide å være før løpetider før. Det er ikke lett å miste sin beste venn, for noen av oss.