Bedre stabilisert i dag??

I dag var det tid for min andre time hos osteopaten. Han er en lavmelt mann, og jeg finner det svært fornøyelig.  Jeg har aldri vært hos Are Thoresen, men det føles ut som når andre forteller om turer til han med hundene sine :)

Osteopaten min sier og gjør ting på en så naturlig måte at man bare er nødt til å forholde seg til det, liksom. Og ikke blir det kleint heller. Mest fordi Osteopaten ikke er helt klar over at det han sier og gjør KUNNE ha blitt oppfattet litt rart. Men da er det jo hvert fall greit å forholde seg til, når den ene parten ikke aner at man burde muligens bli litt flau :-D

Det starter med at han sier "Reis deg opp da, så vi får sett litt på deg!". Jeg reiser meg opp og steller meg foran han. Han lener seg tilbake, kikker på meg opp og ned mens han smiler. Jeg syns i grunn det er ganske trivelig at noen måler meg opp og ned mens de smiler tilfreds, bare litt kjipt at han får betalt for det ;)

Jeg tror han var mest tilfreds med at han syns det så ut som at jeg var rettere enn sist, for hans neste trekk er å reise seg opp av stolen, dra opp t-skjorta mi og legge hendene sine på hoftene mine. Nesten som i en roligdans. Lite kunne jeg vite om at mer intimt skulle det bli...  Han holder og trykker og nikker og sier innimellom et bekreftetnde "ja" til seg selv. Til slutt ber han meg om å dra opp t-skjorta og holde den oppe selv, for han får liksom ikke godt nok innsyn når den driver og detter ned hele tiden.

Jeg får nå sette meg på benken med ryggen til han. Og han holder og holder. På hoftene mine, på skuldrene, på overarmene, og på ryggen. Jeg prøver å puste så godt jeg kan.

Så kan jeg legge meg ned på benken, og jeg lurer på hva som kommer nå. Sist jeg var der begynte han nemlig å trykke seg nedover fra navlen min med to fingre. Han nærmet og nærmet seg underlivet, men det viste seg at han bare lurte veldig på om jeg var øm når han trykket langt ned (veldig langt ned) på magen, og han stoppet i tide ;) Etter at han hadde kjent på bekkenet mitt, så dro han opp t-skjorta og la hånda si på magen min. Skulle kjenne etter noe med pusten. Men det forstod jeg først etterpå. For det er nemlig en greie med han her. Han føler ikke noe voldsomt behov for å forklare hverken hva han skal gjøre, hva han gjør, hva han har gjort, eller hvorfor.

Men i hvert fall - jeg slapp å få hånd på magen i dag. I stedet fikk jeg beskjed om å løfte på rumpa mens jeg lå på ryggen på benken. Jeg gjør dette, og tenker at han skal se hvor langt opp jeg kommer eller noe, teste utslag i et eller annet ledd. Men før jeg vet ordet at det har han stukket hånda si mellom bena mine og opp til korsryggen. Og får beskjed om at nå kan jeg bare legge meg ned igjen. Jeg lurer litt på hvordan rumpa skal ligge oppå underarmen hans, men finner ut at det bare er å gi opp og finne ut av, og detter ned med rumpa. Ingen advarsel før han gjør dette, og ingen forklaringer underveis. På toppen av det hele lukker han øynene og bare sitter og sitter og sitter. Med hånda mellom bena mine, opp under rumpa, og et par fingre holder langt nede på korsryggen min. I starten prøver han å være litt høflig tror jeg, og har ansiktet til siden. Etter hvert gir han opp dette og setter seg godt til rette med hodet litt hengende, ikke så veldig mange centimeter fra underlivet mitt. Og jeg er glad for at jeg har på meg bukse :) Innimellom sier han kort og konsist, bekreftende til seg selv: "ja." På dette tidspunktet tenker jeg at det er jammen godt det er meg han har der, som er så vant til å bli behandla av diverse folk og med å gjøre diverse ting, og som takler dette. Noen ville blitt veldig redde, noen ville blitt sinte, noen hadde aldri kommet tilbake. Jeg har derimot opplevd verre ting, og syns at hele karakteren er utrolig fornøyelig å få oppleve! For det er en opplevelse å være der  :)  Etter en laaaang stund sier han "Nå slapp det! Kjente du det??" Jeg vil jo ikke skuffe fyren, så jeg sier "ja", selv om jeg ikke har kjent noenting. Mulig jeg har vært litt for opptatt av at jeg var i den situasjonen jeg var i. He he :)

Så knekker han opp noen låsninger mellom skulderbladene mine. Bortsett fra vanvittig med nærkontakt og at jeg har hodet i hans skritthøyde, så er det ingenting unaturlig med dette (alle andre behandlere har stått på akkurat samme måte når jeg har gjort det før altså). Så er det opp og stå igjen. Han legger hånda på hodet mitt, og står og står. Av og til flytter han bittelitt på hånda. Han konkluderer med at "Du er mye mer stabil i ryggen i dag!". Jeg forteller dette til pappa etterpå, at han sa jeg var mer stabil i ryggen i dag. Pappa lurer på hva det betyr. Og jeg svarer "Aner ikke. Men han hørtes fornøyd ut!". Pappa ler, og sier at det var jo bra. Godt han ikke vet hva annet denne fyren har gjort med den lille jenta hans.

Og alt dette klarer Osteopaten å få til uten å framstå som det minste ekkel. Jeg opplever han rett og slett som svært opptatt av faget sitt. Intet mer, intet mindre.  :-D   Og vi skal sees igjen om to uker - han syntes tre uker var alt for lang tid. Og som tradisjonen er - jeg gjør som han ber meg om, jeg!   :)