I helga har jeg og Thelma vært på kurs med Eva Bodfäldt. Temaet var Kontaktkontraktet (foredrag/kurs med utgangspunkt i boka). Jeg elsket det! Likte Eva som foreleser og kursholder, likte opplegget, likte treningsmetodene, likte stedet, likte de andre deltakerne og liker arrangøren! =)
Jeg har, eller har hvert fall hatt, boka hennes. En tidligere versjon altså. Men jeg tror faktisk aldri jeg har lest den, så jeg visste faktisk ikke hva jeg gikk til i helga. Jeg stolte i utgangspunktet bare på Lajla som var på kurs med henne i desember og som hadde fortalt meg at det var veldig bra. Jeg var også påmeldt det kurset, men kroppen min var ikke enig i at jeg skulle på kurs den dagen det var, så jeg har hatt veldig lyst til å dra ved neste anledning. Pluss at jeg stolte på at Fritidshunden ikke ville ha leid inn en dust ;)
I forkant lagde jeg litt helvete for arrangøren med mailer med masing om stedet, opplegget og instruktøren, som jeg alltid gjør når Thelma er involvert. Hvis det er noe som helst som tilsier at Thelma kanskje ikke klarer å være der, så skal hun ikke være med, så enkelt er det. Både for Thelmas del, men også for min, som ikke trenger å kjenne så mye på den følelsen, og enn så lenge har jeg jo Mia som jeg kunne tatt med i stedet. Jeg fikk som vanlig tålmodige svar :) Og så fikk jeg spørsmål om Thelma kunne være en av demohundene på kurset, noe jeg takket ja til (fortsatt ikke helt beroliget ift Thelma og miljøet på stedet) ;)
Det som er veldig morsomt er at jeg på slutten av dagen i dag tenkte at mye av det jeg har gjort med Thelma, er veldig likt som det Eva snakker om. Det er rett og slett veldig fint å vite at det jeg "instinktivt" har jobba med og lært Thelma, finnes det i hvert fall én annen som syns at er en god ide! ;) Det er kun jobbing med grunnøvelser Eva har snakka om i helga, ingen innlæring av spesifikke øvelser til konkurranser og ingen bruk av kommandoer utenom belønningssignalene. Thelma har ikke lært en eneste kommando av meg, bortsett fra belønningssignalene og de vi har for å lage strukturen og rammene rundt treninga. Poenget er selvsagt ikke at det er dumt i seg selv å lære hunden kommandoord, men at grunnfundamentet er det som er viktigst å jobbe med. Energien bør legges ned der, for uten det i orden så trenger du strengt tatt uansett ikke kommandoordene - eller i hvert fall gjør du det vanskeligere for deg selv, og noe av samspillet kan være manglende. Nedenfor kommer de hovedøvelsene vi drev med i helga, samt noen av mine tanker rundt det.
Ryggsekken. The one and only :-D Ryggsekken (mellom mine ben) er trygghetsstedet til Thelma. Der har vi jobba med ro hovedsakelig, samt godbitbelønning fra meg. Nå skal vi videreutvikle den mer. Ro, fokus, belønninger, presse mot, innlæring av andre øvelser :) Jeg har jo benyttet meg veldig av dette med å trene på ro og å bruke pusten og hånda mi som rosignal når den legges på hunden. På Dina funka det uovertruffent, og Thelma er også godt i gang med dette. Jeg bruker mye at jeg tar på henne for å berolige henne når noe skjer, men det ville jo overhode ikke hatt samme effekten hvis jeg ikke hadde jobba med hva den "håndspåleggelsen" betyr ;)
Navngi belønninger. Dette har jeg gjort med Thelma fra dag 1. På lørdag fikk vi beskjed om å skrive en liste over hva belønningene våre heter. For at jeg selv skulle få oversikt, skrev jeg ned noen andre kommandoer som jeg også bruker i treningene, som er "strukturelle" kommandoer og ikke er knyttet til noen øvelse. Bak hver av dem er hvordan de fungerer i dag.
"Vær så god"/klikk = godbit hos/fra meg Veldig bra
"Leke" = leksbelønning hos/fra meg Bra
"Av" = Avstandsbelønning Så vidt begynt på, må bli mye bedre
"Mista" = søk etter godbiten på bakken/ nærsøk Veldig bra
Klappe i hendene + rose = Muntlig ros/skryt Tja. Må jobbes med.
"Okey" = Du kan forlate plassen du er på nå Bra ut av bil og dør, ikke ut av ryggsekken
"Ferdig" + sprikende fingre = Vi er ferdige med å trene, ingen vits å tilby mer atferder. Ganske.
"Trene" = Pause ferdig, vi skal jobbe igjen Hun kan det ikke, jeg har glemt at jeg har begynt på det
Ryggsekken = pause, vær i ryggsekken Ryggsekken funker greit, men kanskje ikke som pausested?
Sitter nede og holder i sela = pause Hun forholder seg greit nok, forstår nok ikke helt greia
Fordelen med å skrive ned hva hvert signal skal bety, er at det blir mye klarere hvilke signaler som ikke er helt bra ift hva de inneholder/skal inneholde... :p Må sortere opp i hva noen av dem skal bety, pluss at alle kommandoene ikke er bra nok, så de må trenes mer på.
I tillegg har jeg tenkt litt på disse pause/avslutningskommandoene når de gis når Thelma sitter i ryggsekken. For stort sett er det jo en grunn til at hun sitter der... Og når jeg gir signalet for at hun kan/skal gå vekk derfra, så vil hun ofte ikke forlate bena mine - hvis hun ikke er trygg nok enda så vil hun jo ikke gå vekk fra trygghetsstedet... Har jeg tid får hun selvsagt fortsatt sitte der. Noen ganger har jeg tatt benet over henne og går unna selv og noen ganger kaster jeg ut en godbit til henne, begge deler samtidig med at jeg sier okey". Det som da kan skje er at hun kommer inn mellom bena av seg selv med en gang igjen. Det får hun selvsagt lov til, men hele situasjonen blir litt dum kjenner jeg, fordi jeg føler at jeg gir henne beskjed om at hun ikke får lov til å være der mer når jeg sier "okey". Dette kan løses ved å gi belønningssignal som får henne ut derfra i stedet, og at den belønningen glir over i å bli noe annet, feks at hun står ved siden av meg og jeg stryker på henne. Godbitsøk kan sikkert brukes + mye annet. I tillegg oppdaga jeg at jeg bør være mye er konsekvent med bruk av sluttsignalet.
I dette med navnsetting av belønningene ligger også det å kunne veksle mellom dem, at hunden alltid skal ta den belønningen den har fått lov til, selvbeherskelse, konsentrasjon og enarmet banditt-effekten; hunden vet aldri hvilken belønning som kommer
Relasjonsbygging. Midt i blinken for oss akkurat nå! Går
egentlig ut på å snakke med hunden, få respons på det fra hunden, for så
at du responderer på det igjen slik at hunden lir belønna for å svare
på dine tilnærmelser. Dette blir veldig gøy å jobbe med fremover! :) Jeg
har nemlig tenkt litt i det siste at Thelma er for lite interessert i
meg ute. Har hatt litt følelsen av at hun bruker meg så lenge hun er
redd (og det er veldig bra, det er jo det vi har trent på i snart to år,
misforstå meg rett), og når hun er trygg så syns hun at hun klarer seg
selv - hva skal hun med meg da liksom? :p Jeg syns at jeg og Thelma har
en nær følelsesmessig relasjon i veldig mange sammenhenger, og når jeg
har nevnt for noen at det jeg beskriver i dette avsnittet kan være et
problem, så rynker de på nesa og er ikke enig - jeg og Thelma har jo en
god relasjon! Og jeg er enig i at vi har det, vi er veldig knytta til
hverandre - men interessen for meg mangler både ute på tur og på
treningsplassen slik jeg ser det. Det er der til en viss grad selvsagt,
men ikke i nærheten av sånn det skal være. Vi skal trene en del annet
ifm å få opp interessen for meg også selvsagt, men det å trene bare på
signalene til hverandre i en relasjon syns jeg var fantastisk fin tanke -
og skal også inneholde belønninger i ulike varianter.
Føljsamhet (finnes ikke noe norsk ord for dette). Skal trene på at hunden følger oss, responderer på det vi gjør med kroppen og våre signaler. Videreutvikling av relasjon. Men man kan jo mekanisk trene en hund til å følge også, uten at det er så kjempemye samspill egentlig... Dette har vi gjort noe, men ikke med relasjonstankegangen bak på samme måte. Skal også legge inn strykninger/berøring av hunden i fotposisjonen.
Heldige meg som har verdens godeste Thelma! :) Hun var så knallflink i helga! Øvningene vi skulle gjøre gikk bra. Visst er det mye smårusk og ting som jeg skal endre på med meg selv som trener, men som jeg tenkte mens jeg satt der i dag og tenkte over en økt som hadde hatt ganske mange småfeil da vi var ute og trente for oss selv; om en økt er bra eller ikke kommer ikke an på feilene du gjør underveis, men på om du har fremgang i løpet av økta. Og det hadde vi hatt den økta, vi hadde kjempebra fremgang, tross i at jeg snubler underveis. Det er bare å rette opp i det man driver med når man merker at det blir feil, og fortsette å trene slik at sluttresultatet blir fremgang :)
I tillegg er jeg så uendelig stolt! Av Thelma tenker du sikkert nå. Men nei da - jeg er stolt av meg selv! Da jeg så Thelma i går og i dag og hvordan hun oppfører seg på stedet der, så blir jeg rett og slett ekstremt stolt av jobben jeg har gjort med Thelma. Det var så mye som fungerte så bra! Og da snakker jeg ikke om øvelsene vi skulle gjøre, men hvordan hun rett og slett virker om dagen. Hun kan bli i bilburet når jeg åpner døra uten å fly ut, også selv om det er hunder der ute (vanskeligere med hunder enn uten selvsagt). Hun er relativt avslappet når hun hopper ut av bilen. Hvis det er hunder til den ene siden av bilen kan jeg enkelt lede henne ut mot andre siden av bilen når hun hopper ut uten at hun må henge ytterst i båndet og være redd først. Hun kan se mot de andre hundene når vi skal forflytte oss inn i skogen (vi trente i skogen for å få det mer uforstyrret, ville blitt for vanskelig å trene rett ved bilene), og følger meg enkelt bort fra dem kun ved at jeg rolig sier "vi skal gå her" og går foran henne inn i skogen, eller bare peker retningen for henne, så går hun foran. Hun snur seg en del tilbake og ser etter de andre, men kommer med i slakt bånd nesten hele tiden, hun er fin i kroppen. Når vi skal ned fra skogen så går vi jo mot de andre igjen, så det er jo vanskeligere for henne. Men dette faktum endrer overhode ikke på hvor flink hun er! For på veien ned fra skogen gjør hun akkurat som vi har trent på at hun skal gjøre når hun syns at det blir for vanskelig å klare situasjonen selv - hun sladrer, setter seg ned og jumper mot mine ben for å sitte mellom bena mine eller klistrer seg til min venstre side og går der for å få belønninger. Hun går mot bilen og hopper inn på kommando, også med andre synlige hunder ute. Da hun satt i ryggsekken og det kom en bil forbi som hun syntes var ekkel, så rygga hun to hakk bakover i sitten mellom bena mine (ikke fint at hun blir redd - VELDIG fint at hun trekker seg unna det hun er redd for!). Hun kan ryggsekken, sånn som vi har trent på den til nå, ganske godt (hun er jo ikke avslappa i kroppen sånn som i situasjonene i dag, men det forventer jeg ikke heller. Hun klarte i dag kjempefint å forholde seg til bena mine, meg, at hun ikke skal forlate, sitter og titter men uten å ruse ut osv. Da jeg kom hjem fra tur med Mia i kveld hadde jeg og Thelma en økt, og
da tok det ekstremt kort tid før hun lente seg mot meg, og til slutt
"datt" ned i hånda mi hvor hun lente hodet sitt, og havna over på rygg
og bare ville ha kos og være nærme :)) Det fungerte godt å veksle mellom godbit- og lekebelønninger da vi jobba. Hun kunne jobbe stasjonært uten å hverken låse seg helt eller gå i defaultatferden. Hun spiser godbiter når hun får beskjed om det. Hun leker. Hun kan gå i mellom mine ben (som hun ville selv fordi ting ble ekkelt) i krevende terreng ved flere anledninger, hun følger mitt bevegelsesmønster kjempegodt - selv da vi skulle gå et smalt sted med grener over oss, så jeg måtte bøye meg ordentlig godt ned i knær og rygg for å komme gjennom åpningen, holdt hun seg gående mellom bena mine uten å mukke. Hun glemte det litt skumle kameraet veldig fort etter at hun hadde fått snuse på det. Jeg ble veldig hjertevarm (det hagler ikke akkurat med sånne kommentarer rundt meg og Thelma) da vi fikk en kommentar av en deltaker som ikke har sett oss før (men som kjenner litt til historien) at hun syns jeg jobber veldig bra med Thelma, at det var fint å se oss når vi jobba sammen, og at hun godt skjønte at jeg er veldig glad i Thelma. Og Thelma trenger i en del situasjoner nå ikke at jeg nesten automatisk går over til å trene bort redsel bare fordi noe "ytre" skjer, jeg kan forsette å jobbe med det vi egentlig holdt å med. Hun er rett og slett mye mindre redd i en del situasjoner. Alt dette er BRA, Thelma!! Og fy faen så bra jobba, Merete!!! :)
Jeg er så fornøyd og så stolt at jeg nesten sprekker! Det går sakte, men sikkert fremover med Thelma, vi har ikke hatt et eneste kvantesprang fremover, alt sammen er nitidig jobbing som går så sakte fremover at det stort sett vil være vanskelig for andre å se. I morgen er det ett år og ti måneder siden jeg henta Thelma - ENDELIG får jeg oppleve at jeg er shitstolt over hvor vi er i dag! God kurshelg på absolutt alle måter altså :)
(Innlegg om noe av Thelmas trening ligger bakover her, men har ikke vært noen veldig ivrig bloggskriver de siste åra. Har riktignok en plan om å skrive et innlegg mer spesifikt om hvor Thelma er i treninga for tiden snart ;) )
søndag 15. mai 2016
mandag 2. februar 2015
Thelma - ny hund, nye muligheter!
16. juli 2014 kom Thelma i hus, og tiden etter det har vi brukt på å lære hverandre å kjenne. Det er fortsatt mye igjen, men vi er i gang med prosessen. Thelma er en hund som er redd for en del ting, og det gjennomsyrer hele vår hverdag og alt vi gjør. Dette innlegget skal handle om noe av den treninga vi driver med; hva vi driver med og hvorfor.
Målet er selvsagt hele tiden i all trening at hunden skal trenes på et nivå den takler, at den får gode erfaringer, mer selvtillitt og at den generelt sett er minst mulig redd, også av velferdsgrunner. Det har vist seg at dette er lettere sagt enn gjort med Thelma. Ikke fordi hun er noe annerledes å trene enn andre hunder, men fordi hun er redd for ting som er rundt oss nesten hele tiden. Det betyr at Thelma er ganske mye og ofte redd, og at det å "komme seg unna" er lettere tenkt enn gjort i hverdagen. Thelma er redd inne og hun er redd ute. Fordi hun dermed også har liten mulighet til å hente seg inn igjen/roe helt ned mellom slaga går dette i ett. Jeg og Thelma trener på og/eller forholder oss til Thelmas redsler all vår våkne tid, intet mer, intet mindre. Vi drar til pappa for at Thelma skal få sovet ordentlig ut innimellom, der slapper hun av....
Vi er avhengig av fremgang for å kunne forsvare dette, og det har vi heldigvis - i små, små porsjoner, og en del ganger går det bakover óg, men nok til at vi jobber på! De tre siste ukene har ting faktisk stabilisert seg litt mer, og det er vanvittig deilig. For første gang siden jeg overtok henne føler jeg at jeg vet hva jeg jobber med, og det er en ubeskrivelig deilig følelse! I høst har det vært veldig mye gjeting, "eye" og at hun generelt har låst seg. Hver gang Thelma var redd gikk hun i gjeting, jo mer redd, jo verre gjeting. Når du da er redd for biler, hunder og enkelte mennesker, sier det seg selv at bare det å gå ut døra er en prøvelse. Tidligere har jeg hatt hunder som er redd andre hunder, og syntes det var slitsomt. Etter at jeg fikk Thelma skjønner jeg at det i grunn ikke er så slitsomt - prøv biler.... Biler er OVER ALT! Har aldri tenkt på mengden biler tidligere i livet. Nå tenker jeg veldig mye på det, og det er nærmest umulig å slippe unna. I tillegg er hun redd for lydene av de som går over oss, og pga dårlig isolering er det mye og høye lyder. Det er altså ikke særlig stas å være hjemme. Legg på lyden av andre hunder i nabolaget (ganske mye og mange) og lastebiler som kjører forbi (også overraskende mange), så får du en god dag her hjemme. Kan dere tenke dere den mengden stress som finnes i den kroppen... Vi har heldigvis fremgang på alle punkter!
Noen syns at dette har tatt for lang tid, mye styr. Går utover både meg og Mia (og Thelma). Mens andre igjen, når jeg sier hvor lenge jeg har hatt henne sier at "Det er jo ikke lenge, du må gi det tid. Må ha tålmodighet og jobbe sakte men sikkert". Jeg velger å høre på folk i sistnevnte kategori nå, så lenge det går framover. Thelma er en god hund, og hun skal få denne sjansen. Også vet jeg jo at hun har vært annerledes i en del av de settingene hun er redd i nå tidligere. Og har man vært trygg der før, kan man bli det igjen :)
En har jo ulike metoder å ta av når en skal jobbe med redsel. Stort sett skal jeg innrømme at jeg går på "gefülen" - MEN, jeg har hatt redd hund i hus nesten sammenhengde siden Gaya kom for 19,5 år siden, så denne "magefølelsen" bygger på mye erfaring. I tillegg har jeg nå heldigvis noen utdannelser i bunn som gjør at jeg kan forklare det jeg gjør, og jeg faller også tilbake til teorien dersom jeg står fast feks. Da er det på tide med en analyse av situasjonen; hva som virker inn på hva, hvorfor reaksjonene blir som de blir og hva jeg bør gjøre annerledes. Jeg har også nå for tiden noen situasjoner som bør opp til en slik vurdering.
Hovedfokuset er at jeg må gjøre slik at Thelma får tillitt til meg. Vi skal jobbe oss gjennom dette sammen, hun skal ikke stå i det alene eller føle at hun ikke har noen å støtte seg på når ting er vanskelig.
Når jeg jobber med redsel skiller jeg stort sett dette ut fra annen trening, i mitt hode altså. Jeg kan jobbe med en øvelse og trener på som vanlig. Hvis hunden mens jeg holder på med dette blir skremt av et eller annet, eller bare er redd, så går jeg sporenstreks over til å jobbe med redsel. Det betyr at alt fokuset mitt endrer seg til å dreie seg om å gjøre situasjonen til hunden bedre, at den skal takle det den står oppe i på en bedre måte, og bli mindre redd - både på kort sikt og lengre sikt. Alt om selve øvelsen vi holdt på med er stort sett glemt, og hvert fall alt om presisjonskrav og perfeksjon i øvelsesmomentene.
Det å drive med innlæring av nye ting når hunden er redd er ikke så lurt av flere grunner. For det første klarer ikke hjernen fullt ut og konsentrere seg om andre oppgaver, oppgavene blir dermed dårligere utført. I tillegg vil jeg helst unngå å få redselsfølelsen "med på kjøpet" inn i øvelser, og da særlig øvelser vi skal ha til konkurranser. Så først må vi hanske med redselen.
Noen av metodene jeg bruker er kort fortalt (ingen eksakte definisjoner, dette er hvordan jeg forholder meg til dem):
Motbetinging: Dette går ut på å endre hundens oppfatning av hvordan noe er. Erstatte en negativ følelse med en bra følelse. Jeg kan selvsagt ikke vite akkurat hva hunden føler. Men jeg er en djevel på å lese kroppsspråk, og mener selv at jeg har rimelig grei oversikt over hvordan hunden ligger an.
Å erstatte en atferd med en annen: Det er mange dårlige atferder som har bedre alternativer ;) Ofte, så tidlig i treninga, så trener jeg egentlig ikke inn et alternativ, jeg bare skaper at hunden gjør noe annet. I starten skaper jeg ofte dette med å belønne, og dermed ligner dette veldig på motbetinging i formen. Og forhåpentligvis får hunden en bedre følelse med på kjøpet med en gang når det gjøres sånn, og det gjør jo ingenting :)
Habituering: Dreier seg om å venne seg til at ting "er der". Dette syns jeg krever at individet ikke er alt for redd på forhånd. Et individ som er for redd og ikke kan flykte vil ofte låse seg i gamle atferdsmønstre eller bli apatiske/"gi opp" som en overlevelsesmekanisme. Da kan hunden se rolig ut fordi den ikke har et alternativ, eller fordi den automatisk går over i ro framfor noe annet, men den er jo ikke mer komfortabel med situasjonen av den grunn. Jeg bruker derfor lite ren habituering når jeg jobber med redsel.
Desensitisering: Å gradvis tilvenne til noe en er redd for. Typ starte på lang avstand, så lite som mulig vanskelig i starten, og når det går bra, så øker man på gradvis. Dette er kanskje den vanligste tanken når det kommer til å jobbe med redsel, og er også den jeg bruker mest, stort sett sammen med motbetinging og/eller belønning for rett atferd.
Skjerming: Går ut på å skjerme hunden fra det den er redd for. I Thelmas tilfelle dreier det seg om at fordi hun uansett kommer til å være mye redd, skjermes hun for det jeg klarer å skjerme henne for. Kroppen har ikke godt av å være mer redd enn nødvendig, både ift stressnivå her og nå, hvordan stressnivået påvirker utfallet av senere opplevelser den dagen, og av generell velferd. Skjerming gjør også at de ikke får masse unødvendige erfaringer på å håndtere en situasjon dårlig (som man jo som regel gjør når man er redd eller stressa). Kan feks dreie seg om hvor vi går tur, som er steder jeg vet hun i utgangspunktet er minst mulig redd (lite biler), går en annen vei hvis jeg ser en hund osv. Målet på sikt er å kunne gå hvor som helst når som helst, men det er noen mil igjen dit. Hver gang vi står i en situasjon som er vanskelig for Thelma må vi bruke ganske mye energi begge to på å jobbe oss ut av det igjen så godt som mulig. Disse situasjonene er vi som sagt oppi HELE tiden uansett om vi vil eller ikke, så vi oppsøker ikke dette med vilje på tur foreløpig. På trening med treningskompiser i kontrollerte former og med folk jeg kan styre er noe annet.
Jeg bruker som hovedregel alltid positiv forsterkning, altså at Thelma får belønning for rett atferd. Men også negativ forsterkning brukes i form av å komme lenger unna det hun er redd for, og det at hun får løpe å gjemme seg hjemme er jo også negativ forsterkning. Negativ straff kan nesten ikke sies og brukes, da hun i redsel kun får belønninger, og hvis hun har låst seg på et eller annet, så får hun liksom ikke med seg at hun ikke får belønning.... Da jobber vi med å øke avstanden, og deretter kunne skape en belønningssituasjon igjen.
Jeg jobber mye med at Thelma skal ha en jobb å gjøre. At hun vet hva hun skal gjøre når hun treffer på noe vanskelig. Vi jobber mye med sladretrening, som går ut på at hun skal komme og oppsøke meg når hun ser noe hun er redd for. Dette gjelder biler, hunder og de menneskene hun syns helst skulle gått et annet sted. Metoden er fin også fordi den bruker motbetinging i innlæringen; i starten får hun belønning hver gang hun ser noe hun syns er skummelt. Etter hvert går dette over til å ta kontakt når hun ser det. Mennesker er det hun takler best, og der gjør hun dette hver gang hun ser en hun syns er skummel (mange mennesker er hun ikke affesert av, og da har hun heller motsatt problem; hun går gjerne bort til dem, og helst de som overhode ikke er interessert i det ;) ). På biler er hun nå ganske god på det så lenge det enten er på kjente steder eller det kun er en enkelt bil på en større plass. Biler langs veien som både kommer mot, skal passere, og kjøre vekk igjen, er for vanskelig, og derfor ikke noe vi gjør for øyeblikket. Lastebiler er ingen høydare uansett hvor vi er.
På andre hunder var hun vanvittig flink i august/septemer. Og så flytta vi, og alt raste sammen igjen. Hun begynner å komme seg, og nå vil hun gjerne se på hunden en stund. Ofte får hun lov til det på avstand nå, har fått lov den siste måneden, så lenge hun viser tegn til at hun er nysgjerrig. For hun er veldig interessert, og halen kan gå, og jeg tenker at hun godt kan få stå og se litt. Når jeg begynner å gå bakover er jobben hennes å komme etter meg og ta kontakt (hun kobler dette til den sladretreninga vi har drevet med før), og hun kan da sladre noen ganger på den hunden hun har sett på først.
Sladretreninga knyttes også til desensitisering i form av at vi starter på avstand og på sikt kommer oss nærmere. I hvert fall i teorien (og på organiserte treninger) ;) I praksis i hverdagen dukker det opp ting å sladre på HELE tiden,til alle mulige og umulige avstander.
Vi jobber mye med ro-trening. Vi har en stilling som er at Thelma sitter mellom mine ben. Der har vi trent mye ro. Hun får nok også en trygghet ved å kjenne mine ben mot kroppen sin der. Ganske ofte kommer hun og tilbyr å sette seg mellom bena mine når vi treffer på skumle ting ute, hun har gjort det både på biler og hunder. Da kan hun sitte der og sladre, det funker helt fint. Så lenge avstanden er stor nok, klarer hun altså selv å ta valget på om feks hunden hun ser ikke er skummel (kan stå og se, og ser ut som at hun gjerne vil bort), er sånn at hun kan sladre på den "gående", eller om det er tryggest å få støtte ved å sitte mellom mine ben. Det samme gjør hun på biler.
Hun kan også få godbitsøk når det kommer bil, og konsentrerer seg da om å søke opp godbiter framfor å se opp og være redd for bilen. Dette fungerer bedre jo lenger unna vi er, naturlig nok. Det er ikke alltid hun tør å lete framfor å kontrollere det som kommer. Hun tar også godbiter hardere og mer uforsiktig jo mer redd hun er. Dette kommer tydligst fram på biler, men kan også komme på hunder. Grei indikator på hvor vi er i løypa hvis hun ikke viser det med kroppen på noen annen måte :)
En annen grei indikator er hvor mye hun trekker i båndet. Er hun avslappa trekker hun ikke. Stort sett trekker hun litt (hun er jo også stort sett stressa), men noen gangen tar hun helt kaka og legger seg på alt hun har. DA trenger hun hjelp, og det får hun. Ofte er dette i nærheten av vei/biler. Andre ganger vet jeg ikke helt hva som har utløst det. Vi har jobba ganske mye med å komme og gå ved siden av meg, på en av sidene. Når hun setter i gang trekkinga må hun inn og roe seg ned ved å sitte mellom bena mine, og deretter jobber vi med at vi går SAMMEN mot det som er vanskelig - hun trenger ikke å ligge foran å ta ansvar alene.
Og noen ganger går hun ferskt spor etter andre hunder, og da kan hun også dra sånn....
Det med å komme og gå ved siden av meg bruker vi også i passeringstreninga. Her viser hun tydelig at hun stort sett vil gå på den siden av meg som er lengst vekk fra den andre hunden, så dette får hun lov til å regulere selv. Hun "stikker" aldri derfra, hun vet at vi jobber, og bytter bare side og jobber videre. Opprinnelig hadde jeg tenkt til å ha to ulike passeringskommandoer - en for å gå på min venstre side og en for å gå på min høyre, slik at jeg kan regulere selv hvor hun skal gå ift de andre som kommer. Men nå har hun i grunn valgt selv, så jeg har begynt inne hjemme og sette navn på en kommando som innebærer at hun kan velge selv hvor hun går så lenge hun holder seg hos meg. Jeg er litt redd for det, at øvelsen ikke er "stram" nok, på den annen side har hun jo tydelig vist at hun klarer dette. Og at hun har hodet med seg såpass at hun velger å flytte seg så jeg kommer mellom henne og den andre hunden er jo bare supert!
I forbindelse med rotrening/generelt å kunne roe seg sammen i kosesituasjoner og lignende bruker jeg pusten min veldig aktivt. Det har en litt sånn forbausende bra effekt, noe jeg har opplevd på flere hunder. Det dreier seg rett og slett om å puste dypt og rolig mens en holder på hunden. Min opplevelse er at hundene roer seg langt raskere når en bruker pusten aktivt enn om man hadde tatt på hunden på samme måte men ikke brukt pusten. Når dette etter hvert forbindes med ro, kan en også bruke pusten som en måte å få hunden rolig i andre situasjoner. Regner med at dette er biologisk styrt og at kroppene "tenker" at det ikke er noen farer her så rolig som hun puster, og dermed kan det andre individet også slappe av ;)
Jeg bruker også gjesping veldig aktivt, og har gjort det fra Thelma kom i hus. Her har vi en fantastisk fin og morsom utvikling! Jeg gjesper mye til og med hundene mine - jeg og Mia har det som en "greie", at vi gjesper fram og tilbake :) Men baktanken er å kunne bruke det aktivt i jobbinga med hundene. Jeg bruker det i situasjoner som Thelma synes er litt krevende, veldig ofte ifm samhandling med Mia. Thelma brukte ikke gjesping i særlig grad da hun kom hit. I starten så hun på meg med store øyne da jeg gjespa (hender jeg tar i litt), og skjønte liksom ikke helt dette. Har bare fortsatt å bruke det, og sakte men sikkert så jeg at hun skjønte at dette var "noe", sikkert godt hjulpet av at Mia pleier å gjespe tilbake. Så begynte hun å være med på gjespinga, forsiktig og prøvende i starten. Det er et par måneder siden nå at hun begynte å bruke det aktivt selv. Veldig ofte når jeg, Mia og Thelma har stått i en situasjon som er litt vanskelig (feks at Mia og Thelma har havna tettere på hverandre enn det Thelma nok i utgangspunktet hadde tenkt), og veien er ganske kort til at eier enten "tar" hunden som snart skal finne på noe faenskap, eller bare ber de "gå bort", så har jeg ofte lukket øya og gjeeeespa. Ganske ofte var jeg slettes ikke sikker på at det kom til å ha ønsket effekt, og var forberedt på at jeg kanskje måtte gå i mellom likevel. Til dags dato har det ALDRI blitt noe mer tull når jeg har valgt å stole på gjespingas effekt. Ganske fascinerende :) Thelma bruker det nå vedig aktivt både i litt tette situasjoner, men mest når hun er gira og tar litt vel av med ting hun "egentlig vet" at hun ikke skal, feks i lek med Mia og det bikker over til å bli gjetenapping i bena (fortsatt i lek) - da er hun høyt oppe, og hun treker seg da unna og gjesper - med lyd. Hun har en slags "snakking" eller "jodling" som kommer ut sammen med gjespen når hun er gira - men hun bruker gjespinga. Hvis gjespinga kommer i kosestunder som blir for tette med Mia så er det alltid uten lyd. Når én gjesper, gjesper de andre. Vi gjesper mye sammen, vi tre :)
Kort i "stikkordsform" alt det andre jeg har måttet finne løsninger på med Thelma:
Gjete lampa nede i oppgangen: Hun har fått jobben "løp opp trappa oog vent på toppen".
Løp opp trappa og gikk på Mia (slår over i gjeting, vanskelig med så mye fart): Jeg ropte belønningssignalet rett før hun nådde toppen slik at da hun kom opp snudde hun seg bare 180 grader og venta på belønning. Dette skapte nye forventninger til det å komme til toppen av trappa, og hun har nå bare unntaksvis tilbakefall
Gjete lampa øverst i oppgangen mens man venter på at døra åpnes så man kan gå inn: Godbitsøk. Hun har nå så og si sluttet å gjete denne lampa, selv om hun ikke får søk, står bare foran døra og venter på at den skal åpnes. Greit å ikke trene mye på atferder man ikke har bruk for - tror hun nå stort sett har glemt at hun drev med gjeting her.
Vanskelig å møte Mia igjen da de hadde vært litt borte fra hverandre (her ble det mye tullball med usikkerhet og vanskelig situasjon å være i, feks når én hadde vært ute og den andre venta inne); lærte inn signalet "namme-nam" som innebærer å få noe større godis. Sa dette rett før møtet hver gang, og de fikk hver sin godis. Nå når Mia har venta hjemme og jeg og Thelma kommer inn står Thelma med høy logrende hale og kan ikke komme fort nok vekk fra gangen og inn til Mia. Forventningen til å komme inn døra har snudd fra "dette er vanskelig og det vet jeg ikke hvordan jeg skal takle" til "Kult! Vi er hjemme hos Mia igjen!" Nå får de noen ganger stor godis, noen ganger får de godbit, noen ganger får de ingenting. Det er veldig mye hyggeligere å komme inn døra nå, for alle parter. Dette har også hjulpet veldig på det å skulle inn hjemme i det hele tatt, da Thelma grua seg til det før (var jo ikke trygt/bra å være inne)
Tidligere har Thelma av og til måttet gå i buret eller på et annet rom for å roe seg når hun har gått på Mia (av mer eller mindre uviss grunn). Når Thelma skal slippes med Mia igjen etterpå har jeg også brukt "namme-nam". Sier kommandoen før hun slippes ut så hun vet hva hun skal, og da løper hun og Mia sammen til skuffen og får noe. Dette har fungert veldig bra, da ingen av dem har noe matforsvar i disse situasjonene. Alt har vært greit da etterpå, tror det er to ganger det har skjedd på alle disse månedene at hun har måttet tilbake igjen og tenke seg om litt lenger... :-p
Nå har ikke dette skjedd på kjempelenge, og forhåpentligvis er hun ferdig med å synes at dette "et eller annet ifm Mia" er vanskelig. Noe av det har blitt utløst av smerter/at hun har passa på seg selv. Stort sett er det utløst av at Mia oppholder seg i Thelmas rumpe-region.
Hovedproblemet med det har vært at hun ikke klarer å gi seg av seg selv, som jo er hennes generelle problem med andre hunder også, hun mister hodet fullstendig når hun først står oppe i det.
Gjete-napper/biter Mia i bena og kroppen: Ofte sier jeg bare med lys stemme "Thelma, hva gjør du?". Hun ser da på meg helt uskyldig og bare "Hva, er det ikke lov med litt forsiktig biting på en vanlig onsdag nå??" og så er det over. Hvis hun ikke klarer å gi seg, eller hvis hun har rukket å bli veldig intensiv, så pleier hun å få en beskjed om hva hun skal gjøre, feks gå å legge seg. Dette er bare brannslukking fra min side, og jeg gjør ikke mer med det fordi jeg vet ikke hva som utløser det, og brannslukkinga funker greit. Stort sett virker det som at det er overslag fra at et eller annet (gud vet hva) har blitt for mye/for vanskelig for Thelma, og så kommer det ut i den formen der. Det er mindre av det jo bedre dag/periode Thelma har, så det har liksom sammenheng med hennes generelle form, uten at jeg kan si noe mer sikkert.
Redd for lyder i leiligheten over oss: Desensitisering med høy musikk. Men mest av alt har jeg bare vært der og vært tilgjengelig for støtte når hun var klar for det. I starten flykta hun alltid og løp og gjemte seg på kjøkkenet eller badet. Hun fikk lov til det, da denne atferden jo i hennes hode er den beste løsningen, og det å holde hene fast hos meg nok ikke ville oppleves noe bedre for noen av oss, da hun ble fullstendig panisk. Så hun fikk lov til å løpe. HVER gang hun kom ut igjen sa jeg med lys og hyggelig stemme "Hei Thelma! Så hyggelig at du kommer!" Hva jeg sier er jo ikke viktig. Men hun ble tatt hyggelig i mot hver gang, og med åpne armer, så hun gikk rett inn i favnen og fikk kos og klapp. Hver gang. I starten var hun lenge borte, gjemte seg lenge av gangen, etter hvert gjemte hun seg kortere og kortere. Da dette gav resultater resulterte dette i en overgansperiode til at Thelma løp himla mye fram og tilbake. Styrta ut på kjøkkenet, snudde og løp til meg, styrta til kjøkkenet, snudde og løp til meg. HVER gang ble hun tatt i mot på samme måte; hos meg er det støtte å få. På én kveld kan jeg tenke meg at vi hvert fall var oppe i hundre runder på det verste, over flere dager. På slutten av denne perioden løp hun til dørkarmen på kjøkkenet før hun snudde og kom til meg (gjemmestedet er helt innerst på kjøkkenet). Og SÅ snudde det, for ca en måned siden; hun begynte å løpe rett til meg da hun ble redd. Jippi!! Fortsatt hadde/har hun tilbakefall, men som regel går hun rett til meg. Hun vil gjerne sitte mellom bena, vil at jeg skal holde på henne, vi ha kos - og viktigst; vil være hos meg når hun er redd. Så - blir hun ikke mer redd da, når hun får oppmerksomhet når hun er redd? Helt klart ikke. For ca halvannen uke siden begynte hun å kunne bli liggende når hun hørte lyder oppe. Jeg ser at hun reagerer på lyden, men hun kan nå se på meg, og jeg gir et bekreftende "det går bra", eller jeg legger en hånd på henne noen sekunder, og så blir hun bare liggende. Ikke gjemmer hun seg på gjemmestedene sine, ikke løper hun fram og tilbake som en oj-oj, ikke kommer hun til meg fysisk for støtte - hun blir LIGGENDE selv!
Jeg er jo også av den sorten som syns det er skammelig å la noen som er redde "klare seg selv", uansett art. Har aldri hørt om et menneske som blir mer redd av å ha noen som støtter en, snakker beroligende, holder rundt og bare ER der for en når en er redd. Min opplevelse med hunder er den samme. Vi er jo venner, vi støtter hverandre når det trengs, og når man er redd trenger man det mest. Veldig enkelt!
Vet ikke akkurat hvilken metode dette er. Kan vel bare kalles "venn som alltid er der for deg når du er klar for det" eller noe :-p Thelma skal alltid kunne komme til meg når hun syns noe er vanskelig, og jeg ønsker at hun skal oppsøke meg når hun er redd, derfor har denne vært åpen for henne hele døgnet, og heldigvis bruker hun muligheten.
Jeg begynte på motbetinging ift lydene opp; gi noe skikkelig godt hver gang vi hørte lyder. Den ble veldig vanskelig å gjennomføre fordi de lydene var fryktelig uforutsigbare, visste aldri når de kom, jeg kunne (naturlig nok) aldri styre dem, hverken i styrke eller annet, og det har vært så ofte tidvis at det ble praktisk vanskelig å gjennomføre. Så den ble lagt bort pga det, og løsningen ble den som er beskrevet over.
Vanskelig når Mia kommer inn i en kosesituasjon med meg og Thelma (ligger noe forsvar der, men det er ikke alvorlig/fremtredende, og fordi hun syns at andre møtesitasjoner med Mia også har vært vanskelig så tenker jeg at det like gjerne kan bunne i det): Sier med høy, lys og glad stemme "Hei Mia, så koselig at du kommer og vil ha kos!". I starten hadde Thelma utrolig morsomme ansiktsuttrykk når jeg sa dette til Mia. Som om DET var noe koselig! Og hun virket overrasket over at det liksom skulle måtte være SÅNN det foregikk, var ikke akkurat det hun hadde tenkt seg. Men det foregikk også ting oppi hodet på henne, for hun "tilpassa" seg hvordan vi tar i mot Mia her i familien, og innfant seg greit. Men dette er fortsatt vanskelig for henne å takle uten hjelp. Hun demper nå ganske konsekvent når Mia kommer bort til oss ved å flytte hodet unna Mia. Thelma har litt interessekonflikt i disse situasjonene, for impulsen hennes er nok faktisk å flytte seg helt vekk i demping (og det er fantastisk fint å se dette hos Thelma, siden hun tidvis velger andre varianter mot Mia), men så vil hun jo ha kooooos, så stort sett blir hun, men "gjemmer" ansiktet sitt mellom mine ben eller under en arm eller lignende ;-)
Massasje: Har skullet lære Thelma å bli massert, både som håndteringstrening og fordi kroppen hennes trenger å slappe av. Flukt i starten ved lyder naturlig nok, fikk alltid lov til det, men skulle alltid tilbake igjen til massasjen. Forsøkte å få avslutta når ting gikk bra og hun ikke var på flukt. Fryktelig vanskelig i starten, for da var hun jo på farten hele tiden. Men det har bedra seg, og hun kjenner nå igjen massasjesituasjonen. Fortsatt litt vanskelig for henne å komme inn i situasjonen, virker som hun er redd for at jeg skal gjøre noe dust med henne, men når vi først er i gang vil hun gjerne. Ofte har hun teppe over seg så hun får ligge i en "hule" og bli beskytta mens hun masseres.
Dette med hule benytter vi i andre situasjoner også, det syns hun er trygt.
Redd for TVen: Denne treninga gjorde vi hos pappa hvor hun er trygg. Startet med at hun lå i buret sitt inne på soverommet. TVen på i stua med åpne dører så hun hørte hele tiden. Flytta buret gradvis nærmere stua og TVen. Dette fungerte veldig bra, da hun stort sett sov i buret. Hjemme hos meg etterhvert, men ingen bur her. Var så og si ikke et problem, fordi hun var så redd for lydene ovenfra at hun lå jo stort sett på badet eller kjøkkenet og gjemte seg, og så dermed ikke TVen. Ble bedre og bedre på TVen både hos pappa og borte hos andre, og kunne en god periode ligge å se på TV uten å gjøre noe ut av det. Kjempesuksess! Det varte helt til hun, ironisk nok, ble tryggere på å komme mer og mer til meg framfor å flykte fra lydene over. For da løp hun til meg som (for) ofte satt i stua med TVen på. Og da ble hun plutselig veldig eksponert for TV igjen. Tok litt tid før jeg skjønte dette, så da var det tilbake til å ta hensyn ifm TVen, og ny runde med avslaping i bur når TVen stod på hjemme hos pappa. Det har fungert godt. Er ikke helt tilbake der hun var på sitt beste, men vi er på god vei. Hun kan noen ganger ligge å se på TVen uproblematisk, andre ganger klarer hun ikke det, og da får hun hjelp til å gå vekk (hun klarer ikke å gå vekk selv hvis hun har fått oppheng, det gjelder også alt annet enn TVen). Noen ganger bruker vi "hule", som i dette tilfellet bare er å legge et teppe over hodet hennes, da roper hun seg, noen ganger får hun komme opp på fanget og ligge med hodet andre vei og få kos, noen ganger går hun inn i buret for å slappe av. Stort sett kan hun etter en runde i buret slippes ut igjen og ikke ha problemer med TVen. Ser det veldig godt hvis vi kommer inn fra tur og hun er hyperstressa - da takler hun ikke TVen, men hvis hun da går rett i buret, kan hun slippes ut i løpet av kort tid og det er ikke noe problem lenger.
Her jeg bor nå har Thelma ikke vært noe i bur (som hun er vant til og syns er greit), og hun har heller aldri vært bundet ("bindetrening"), noe jeg egentlig kunne tenkt meg og brukt noe mer ifm ro-trening. Grunnen er at hun alltid skulle ha muligheten til å komme unna det hun syns er skummelt, og det går jo ikke når man er i et bur eller er bundet fast. Hun har derfor heller ikke vært på et rom alene (unntaket er de få gangene jeg rett og slett har måttet skille henne og Mia). Fordi hunder skal ha steder de skal være alene som "safe space" før de blir etterlatt der, har heller ikke Thelma vært alene her over lenger tid, da dette hjemmet er alt annet enn safe for Thelma. Hun har vært med i bilen eller blitt passet.
Nå er jeg veldig spent på hvordan den nye leiligheten vår er ift lyder fra naboene, og ikke minst spent på om vi får en ny knekk med flyttinga. Jeg er forberedt på det. Det er jo ny sitasjon igjen, selv om jeg mener at det MÅ bli bedre for henne der på sikt, kan ikke skjønne noe annet.
Mandag kveld var hun med i bilen mens jeg holdt kurs. Da de andre hadde dratt gikk vi en liten runde, og så trente vi litt rally. Flink jente! Jeg har bestilt privattime i agility til oss også - i en hall uten andre hunder. Målet treningsmessig med Thelma er å konkurrere - med en hund som takler det. Dermed er selvsagt første mål at hun skal bli tryggere i alle mulige situasjoner, ja rett og slett ha et bedre liv enn det hun har nå. Velferden er viktigst.
Thelmaklumpen krever mye, hele tiden. Håper så veldig vi klarer dette, og at vi får mange fine år sammen - hun er jo blitt lille klumpelumpen til Merete, og vi har mange morsomme og gode stunder også - hver dag! Våre beste stunder har vi på do ;-)
Målet er selvsagt hele tiden i all trening at hunden skal trenes på et nivå den takler, at den får gode erfaringer, mer selvtillitt og at den generelt sett er minst mulig redd, også av velferdsgrunner. Det har vist seg at dette er lettere sagt enn gjort med Thelma. Ikke fordi hun er noe annerledes å trene enn andre hunder, men fordi hun er redd for ting som er rundt oss nesten hele tiden. Det betyr at Thelma er ganske mye og ofte redd, og at det å "komme seg unna" er lettere tenkt enn gjort i hverdagen. Thelma er redd inne og hun er redd ute. Fordi hun dermed også har liten mulighet til å hente seg inn igjen/roe helt ned mellom slaga går dette i ett. Jeg og Thelma trener på og/eller forholder oss til Thelmas redsler all vår våkne tid, intet mer, intet mindre. Vi drar til pappa for at Thelma skal få sovet ordentlig ut innimellom, der slapper hun av....
Vi er avhengig av fremgang for å kunne forsvare dette, og det har vi heldigvis - i små, små porsjoner, og en del ganger går det bakover óg, men nok til at vi jobber på! De tre siste ukene har ting faktisk stabilisert seg litt mer, og det er vanvittig deilig. For første gang siden jeg overtok henne føler jeg at jeg vet hva jeg jobber med, og det er en ubeskrivelig deilig følelse! I høst har det vært veldig mye gjeting, "eye" og at hun generelt har låst seg. Hver gang Thelma var redd gikk hun i gjeting, jo mer redd, jo verre gjeting. Når du da er redd for biler, hunder og enkelte mennesker, sier det seg selv at bare det å gå ut døra er en prøvelse. Tidligere har jeg hatt hunder som er redd andre hunder, og syntes det var slitsomt. Etter at jeg fikk Thelma skjønner jeg at det i grunn ikke er så slitsomt - prøv biler.... Biler er OVER ALT! Har aldri tenkt på mengden biler tidligere i livet. Nå tenker jeg veldig mye på det, og det er nærmest umulig å slippe unna. I tillegg er hun redd for lydene av de som går over oss, og pga dårlig isolering er det mye og høye lyder. Det er altså ikke særlig stas å være hjemme. Legg på lyden av andre hunder i nabolaget (ganske mye og mange) og lastebiler som kjører forbi (også overraskende mange), så får du en god dag her hjemme. Kan dere tenke dere den mengden stress som finnes i den kroppen... Vi har heldigvis fremgang på alle punkter!
Noen syns at dette har tatt for lang tid, mye styr. Går utover både meg og Mia (og Thelma). Mens andre igjen, når jeg sier hvor lenge jeg har hatt henne sier at "Det er jo ikke lenge, du må gi det tid. Må ha tålmodighet og jobbe sakte men sikkert". Jeg velger å høre på folk i sistnevnte kategori nå, så lenge det går framover. Thelma er en god hund, og hun skal få denne sjansen. Også vet jeg jo at hun har vært annerledes i en del av de settingene hun er redd i nå tidligere. Og har man vært trygg der før, kan man bli det igjen :)
En har jo ulike metoder å ta av når en skal jobbe med redsel. Stort sett skal jeg innrømme at jeg går på "gefülen" - MEN, jeg har hatt redd hund i hus nesten sammenhengde siden Gaya kom for 19,5 år siden, så denne "magefølelsen" bygger på mye erfaring. I tillegg har jeg nå heldigvis noen utdannelser i bunn som gjør at jeg kan forklare det jeg gjør, og jeg faller også tilbake til teorien dersom jeg står fast feks. Da er det på tide med en analyse av situasjonen; hva som virker inn på hva, hvorfor reaksjonene blir som de blir og hva jeg bør gjøre annerledes. Jeg har også nå for tiden noen situasjoner som bør opp til en slik vurdering.
Hovedfokuset er at jeg må gjøre slik at Thelma får tillitt til meg. Vi skal jobbe oss gjennom dette sammen, hun skal ikke stå i det alene eller føle at hun ikke har noen å støtte seg på når ting er vanskelig.
Når jeg jobber med redsel skiller jeg stort sett dette ut fra annen trening, i mitt hode altså. Jeg kan jobbe med en øvelse og trener på som vanlig. Hvis hunden mens jeg holder på med dette blir skremt av et eller annet, eller bare er redd, så går jeg sporenstreks over til å jobbe med redsel. Det betyr at alt fokuset mitt endrer seg til å dreie seg om å gjøre situasjonen til hunden bedre, at den skal takle det den står oppe i på en bedre måte, og bli mindre redd - både på kort sikt og lengre sikt. Alt om selve øvelsen vi holdt på med er stort sett glemt, og hvert fall alt om presisjonskrav og perfeksjon i øvelsesmomentene.
Det å drive med innlæring av nye ting når hunden er redd er ikke så lurt av flere grunner. For det første klarer ikke hjernen fullt ut og konsentrere seg om andre oppgaver, oppgavene blir dermed dårligere utført. I tillegg vil jeg helst unngå å få redselsfølelsen "med på kjøpet" inn i øvelser, og da særlig øvelser vi skal ha til konkurranser. Så først må vi hanske med redselen.
Noen av metodene jeg bruker er kort fortalt (ingen eksakte definisjoner, dette er hvordan jeg forholder meg til dem):
Motbetinging: Dette går ut på å endre hundens oppfatning av hvordan noe er. Erstatte en negativ følelse med en bra følelse. Jeg kan selvsagt ikke vite akkurat hva hunden føler. Men jeg er en djevel på å lese kroppsspråk, og mener selv at jeg har rimelig grei oversikt over hvordan hunden ligger an.
Å erstatte en atferd med en annen: Det er mange dårlige atferder som har bedre alternativer ;) Ofte, så tidlig i treninga, så trener jeg egentlig ikke inn et alternativ, jeg bare skaper at hunden gjør noe annet. I starten skaper jeg ofte dette med å belønne, og dermed ligner dette veldig på motbetinging i formen. Og forhåpentligvis får hunden en bedre følelse med på kjøpet med en gang når det gjøres sånn, og det gjør jo ingenting :)
Habituering: Dreier seg om å venne seg til at ting "er der". Dette syns jeg krever at individet ikke er alt for redd på forhånd. Et individ som er for redd og ikke kan flykte vil ofte låse seg i gamle atferdsmønstre eller bli apatiske/"gi opp" som en overlevelsesmekanisme. Da kan hunden se rolig ut fordi den ikke har et alternativ, eller fordi den automatisk går over i ro framfor noe annet, men den er jo ikke mer komfortabel med situasjonen av den grunn. Jeg bruker derfor lite ren habituering når jeg jobber med redsel.
Desensitisering: Å gradvis tilvenne til noe en er redd for. Typ starte på lang avstand, så lite som mulig vanskelig i starten, og når det går bra, så øker man på gradvis. Dette er kanskje den vanligste tanken når det kommer til å jobbe med redsel, og er også den jeg bruker mest, stort sett sammen med motbetinging og/eller belønning for rett atferd.
Skjerming: Går ut på å skjerme hunden fra det den er redd for. I Thelmas tilfelle dreier det seg om at fordi hun uansett kommer til å være mye redd, skjermes hun for det jeg klarer å skjerme henne for. Kroppen har ikke godt av å være mer redd enn nødvendig, både ift stressnivå her og nå, hvordan stressnivået påvirker utfallet av senere opplevelser den dagen, og av generell velferd. Skjerming gjør også at de ikke får masse unødvendige erfaringer på å håndtere en situasjon dårlig (som man jo som regel gjør når man er redd eller stressa). Kan feks dreie seg om hvor vi går tur, som er steder jeg vet hun i utgangspunktet er minst mulig redd (lite biler), går en annen vei hvis jeg ser en hund osv. Målet på sikt er å kunne gå hvor som helst når som helst, men det er noen mil igjen dit. Hver gang vi står i en situasjon som er vanskelig for Thelma må vi bruke ganske mye energi begge to på å jobbe oss ut av det igjen så godt som mulig. Disse situasjonene er vi som sagt oppi HELE tiden uansett om vi vil eller ikke, så vi oppsøker ikke dette med vilje på tur foreløpig. På trening med treningskompiser i kontrollerte former og med folk jeg kan styre er noe annet.
Jeg bruker som hovedregel alltid positiv forsterkning, altså at Thelma får belønning for rett atferd. Men også negativ forsterkning brukes i form av å komme lenger unna det hun er redd for, og det at hun får løpe å gjemme seg hjemme er jo også negativ forsterkning. Negativ straff kan nesten ikke sies og brukes, da hun i redsel kun får belønninger, og hvis hun har låst seg på et eller annet, så får hun liksom ikke med seg at hun ikke får belønning.... Da jobber vi med å øke avstanden, og deretter kunne skape en belønningssituasjon igjen.
Jeg jobber mye med at Thelma skal ha en jobb å gjøre. At hun vet hva hun skal gjøre når hun treffer på noe vanskelig. Vi jobber mye med sladretrening, som går ut på at hun skal komme og oppsøke meg når hun ser noe hun er redd for. Dette gjelder biler, hunder og de menneskene hun syns helst skulle gått et annet sted. Metoden er fin også fordi den bruker motbetinging i innlæringen; i starten får hun belønning hver gang hun ser noe hun syns er skummelt. Etter hvert går dette over til å ta kontakt når hun ser det. Mennesker er det hun takler best, og der gjør hun dette hver gang hun ser en hun syns er skummel (mange mennesker er hun ikke affesert av, og da har hun heller motsatt problem; hun går gjerne bort til dem, og helst de som overhode ikke er interessert i det ;) ). På biler er hun nå ganske god på det så lenge det enten er på kjente steder eller det kun er en enkelt bil på en større plass. Biler langs veien som både kommer mot, skal passere, og kjøre vekk igjen, er for vanskelig, og derfor ikke noe vi gjør for øyeblikket. Lastebiler er ingen høydare uansett hvor vi er.
På andre hunder var hun vanvittig flink i august/septemer. Og så flytta vi, og alt raste sammen igjen. Hun begynner å komme seg, og nå vil hun gjerne se på hunden en stund. Ofte får hun lov til det på avstand nå, har fått lov den siste måneden, så lenge hun viser tegn til at hun er nysgjerrig. For hun er veldig interessert, og halen kan gå, og jeg tenker at hun godt kan få stå og se litt. Når jeg begynner å gå bakover er jobben hennes å komme etter meg og ta kontakt (hun kobler dette til den sladretreninga vi har drevet med før), og hun kan da sladre noen ganger på den hunden hun har sett på først.
Sladretreninga knyttes også til desensitisering i form av at vi starter på avstand og på sikt kommer oss nærmere. I hvert fall i teorien (og på organiserte treninger) ;) I praksis i hverdagen dukker det opp ting å sladre på HELE tiden,til alle mulige og umulige avstander.
Vi jobber mye med ro-trening. Vi har en stilling som er at Thelma sitter mellom mine ben. Der har vi trent mye ro. Hun får nok også en trygghet ved å kjenne mine ben mot kroppen sin der. Ganske ofte kommer hun og tilbyr å sette seg mellom bena mine når vi treffer på skumle ting ute, hun har gjort det både på biler og hunder. Da kan hun sitte der og sladre, det funker helt fint. Så lenge avstanden er stor nok, klarer hun altså selv å ta valget på om feks hunden hun ser ikke er skummel (kan stå og se, og ser ut som at hun gjerne vil bort), er sånn at hun kan sladre på den "gående", eller om det er tryggest å få støtte ved å sitte mellom mine ben. Det samme gjør hun på biler.
Hun kan også få godbitsøk når det kommer bil, og konsentrerer seg da om å søke opp godbiter framfor å se opp og være redd for bilen. Dette fungerer bedre jo lenger unna vi er, naturlig nok. Det er ikke alltid hun tør å lete framfor å kontrollere det som kommer. Hun tar også godbiter hardere og mer uforsiktig jo mer redd hun er. Dette kommer tydligst fram på biler, men kan også komme på hunder. Grei indikator på hvor vi er i løypa hvis hun ikke viser det med kroppen på noen annen måte :)
En annen grei indikator er hvor mye hun trekker i båndet. Er hun avslappa trekker hun ikke. Stort sett trekker hun litt (hun er jo også stort sett stressa), men noen gangen tar hun helt kaka og legger seg på alt hun har. DA trenger hun hjelp, og det får hun. Ofte er dette i nærheten av vei/biler. Andre ganger vet jeg ikke helt hva som har utløst det. Vi har jobba ganske mye med å komme og gå ved siden av meg, på en av sidene. Når hun setter i gang trekkinga må hun inn og roe seg ned ved å sitte mellom bena mine, og deretter jobber vi med at vi går SAMMEN mot det som er vanskelig - hun trenger ikke å ligge foran å ta ansvar alene.
Og noen ganger går hun ferskt spor etter andre hunder, og da kan hun også dra sånn....
Det med å komme og gå ved siden av meg bruker vi også i passeringstreninga. Her viser hun tydelig at hun stort sett vil gå på den siden av meg som er lengst vekk fra den andre hunden, så dette får hun lov til å regulere selv. Hun "stikker" aldri derfra, hun vet at vi jobber, og bytter bare side og jobber videre. Opprinnelig hadde jeg tenkt til å ha to ulike passeringskommandoer - en for å gå på min venstre side og en for å gå på min høyre, slik at jeg kan regulere selv hvor hun skal gå ift de andre som kommer. Men nå har hun i grunn valgt selv, så jeg har begynt inne hjemme og sette navn på en kommando som innebærer at hun kan velge selv hvor hun går så lenge hun holder seg hos meg. Jeg er litt redd for det, at øvelsen ikke er "stram" nok, på den annen side har hun jo tydelig vist at hun klarer dette. Og at hun har hodet med seg såpass at hun velger å flytte seg så jeg kommer mellom henne og den andre hunden er jo bare supert!
I forbindelse med rotrening/generelt å kunne roe seg sammen i kosesituasjoner og lignende bruker jeg pusten min veldig aktivt. Det har en litt sånn forbausende bra effekt, noe jeg har opplevd på flere hunder. Det dreier seg rett og slett om å puste dypt og rolig mens en holder på hunden. Min opplevelse er at hundene roer seg langt raskere når en bruker pusten aktivt enn om man hadde tatt på hunden på samme måte men ikke brukt pusten. Når dette etter hvert forbindes med ro, kan en også bruke pusten som en måte å få hunden rolig i andre situasjoner. Regner med at dette er biologisk styrt og at kroppene "tenker" at det ikke er noen farer her så rolig som hun puster, og dermed kan det andre individet også slappe av ;)
Jeg bruker også gjesping veldig aktivt, og har gjort det fra Thelma kom i hus. Her har vi en fantastisk fin og morsom utvikling! Jeg gjesper mye til og med hundene mine - jeg og Mia har det som en "greie", at vi gjesper fram og tilbake :) Men baktanken er å kunne bruke det aktivt i jobbinga med hundene. Jeg bruker det i situasjoner som Thelma synes er litt krevende, veldig ofte ifm samhandling med Mia. Thelma brukte ikke gjesping i særlig grad da hun kom hit. I starten så hun på meg med store øyne da jeg gjespa (hender jeg tar i litt), og skjønte liksom ikke helt dette. Har bare fortsatt å bruke det, og sakte men sikkert så jeg at hun skjønte at dette var "noe", sikkert godt hjulpet av at Mia pleier å gjespe tilbake. Så begynte hun å være med på gjespinga, forsiktig og prøvende i starten. Det er et par måneder siden nå at hun begynte å bruke det aktivt selv. Veldig ofte når jeg, Mia og Thelma har stått i en situasjon som er litt vanskelig (feks at Mia og Thelma har havna tettere på hverandre enn det Thelma nok i utgangspunktet hadde tenkt), og veien er ganske kort til at eier enten "tar" hunden som snart skal finne på noe faenskap, eller bare ber de "gå bort", så har jeg ofte lukket øya og gjeeeespa. Ganske ofte var jeg slettes ikke sikker på at det kom til å ha ønsket effekt, og var forberedt på at jeg kanskje måtte gå i mellom likevel. Til dags dato har det ALDRI blitt noe mer tull når jeg har valgt å stole på gjespingas effekt. Ganske fascinerende :) Thelma bruker det nå vedig aktivt både i litt tette situasjoner, men mest når hun er gira og tar litt vel av med ting hun "egentlig vet" at hun ikke skal, feks i lek med Mia og det bikker over til å bli gjetenapping i bena (fortsatt i lek) - da er hun høyt oppe, og hun treker seg da unna og gjesper - med lyd. Hun har en slags "snakking" eller "jodling" som kommer ut sammen med gjespen når hun er gira - men hun bruker gjespinga. Hvis gjespinga kommer i kosestunder som blir for tette med Mia så er det alltid uten lyd. Når én gjesper, gjesper de andre. Vi gjesper mye sammen, vi tre :)
Kort i "stikkordsform" alt det andre jeg har måttet finne løsninger på med Thelma:
Gjete lampa nede i oppgangen: Hun har fått jobben "løp opp trappa oog vent på toppen".
Løp opp trappa og gikk på Mia (slår over i gjeting, vanskelig med så mye fart): Jeg ropte belønningssignalet rett før hun nådde toppen slik at da hun kom opp snudde hun seg bare 180 grader og venta på belønning. Dette skapte nye forventninger til det å komme til toppen av trappa, og hun har nå bare unntaksvis tilbakefall
Gjete lampa øverst i oppgangen mens man venter på at døra åpnes så man kan gå inn: Godbitsøk. Hun har nå så og si sluttet å gjete denne lampa, selv om hun ikke får søk, står bare foran døra og venter på at den skal åpnes. Greit å ikke trene mye på atferder man ikke har bruk for - tror hun nå stort sett har glemt at hun drev med gjeting her.
Vanskelig å møte Mia igjen da de hadde vært litt borte fra hverandre (her ble det mye tullball med usikkerhet og vanskelig situasjon å være i, feks når én hadde vært ute og den andre venta inne); lærte inn signalet "namme-nam" som innebærer å få noe større godis. Sa dette rett før møtet hver gang, og de fikk hver sin godis. Nå når Mia har venta hjemme og jeg og Thelma kommer inn står Thelma med høy logrende hale og kan ikke komme fort nok vekk fra gangen og inn til Mia. Forventningen til å komme inn døra har snudd fra "dette er vanskelig og det vet jeg ikke hvordan jeg skal takle" til "Kult! Vi er hjemme hos Mia igjen!" Nå får de noen ganger stor godis, noen ganger får de godbit, noen ganger får de ingenting. Det er veldig mye hyggeligere å komme inn døra nå, for alle parter. Dette har også hjulpet veldig på det å skulle inn hjemme i det hele tatt, da Thelma grua seg til det før (var jo ikke trygt/bra å være inne)
Tidligere har Thelma av og til måttet gå i buret eller på et annet rom for å roe seg når hun har gått på Mia (av mer eller mindre uviss grunn). Når Thelma skal slippes med Mia igjen etterpå har jeg også brukt "namme-nam". Sier kommandoen før hun slippes ut så hun vet hva hun skal, og da løper hun og Mia sammen til skuffen og får noe. Dette har fungert veldig bra, da ingen av dem har noe matforsvar i disse situasjonene. Alt har vært greit da etterpå, tror det er to ganger det har skjedd på alle disse månedene at hun har måttet tilbake igjen og tenke seg om litt lenger... :-p
Nå har ikke dette skjedd på kjempelenge, og forhåpentligvis er hun ferdig med å synes at dette "et eller annet ifm Mia" er vanskelig. Noe av det har blitt utløst av smerter/at hun har passa på seg selv. Stort sett er det utløst av at Mia oppholder seg i Thelmas rumpe-region.
Hovedproblemet med det har vært at hun ikke klarer å gi seg av seg selv, som jo er hennes generelle problem med andre hunder også, hun mister hodet fullstendig når hun først står oppe i det.
Gjete-napper/biter Mia i bena og kroppen: Ofte sier jeg bare med lys stemme "Thelma, hva gjør du?". Hun ser da på meg helt uskyldig og bare "Hva, er det ikke lov med litt forsiktig biting på en vanlig onsdag nå??" og så er det over. Hvis hun ikke klarer å gi seg, eller hvis hun har rukket å bli veldig intensiv, så pleier hun å få en beskjed om hva hun skal gjøre, feks gå å legge seg. Dette er bare brannslukking fra min side, og jeg gjør ikke mer med det fordi jeg vet ikke hva som utløser det, og brannslukkinga funker greit. Stort sett virker det som at det er overslag fra at et eller annet (gud vet hva) har blitt for mye/for vanskelig for Thelma, og så kommer det ut i den formen der. Det er mindre av det jo bedre dag/periode Thelma har, så det har liksom sammenheng med hennes generelle form, uten at jeg kan si noe mer sikkert.
Redd for lyder i leiligheten over oss: Desensitisering med høy musikk. Men mest av alt har jeg bare vært der og vært tilgjengelig for støtte når hun var klar for det. I starten flykta hun alltid og løp og gjemte seg på kjøkkenet eller badet. Hun fikk lov til det, da denne atferden jo i hennes hode er den beste løsningen, og det å holde hene fast hos meg nok ikke ville oppleves noe bedre for noen av oss, da hun ble fullstendig panisk. Så hun fikk lov til å løpe. HVER gang hun kom ut igjen sa jeg med lys og hyggelig stemme "Hei Thelma! Så hyggelig at du kommer!" Hva jeg sier er jo ikke viktig. Men hun ble tatt hyggelig i mot hver gang, og med åpne armer, så hun gikk rett inn i favnen og fikk kos og klapp. Hver gang. I starten var hun lenge borte, gjemte seg lenge av gangen, etter hvert gjemte hun seg kortere og kortere. Da dette gav resultater resulterte dette i en overgansperiode til at Thelma løp himla mye fram og tilbake. Styrta ut på kjøkkenet, snudde og løp til meg, styrta til kjøkkenet, snudde og løp til meg. HVER gang ble hun tatt i mot på samme måte; hos meg er det støtte å få. På én kveld kan jeg tenke meg at vi hvert fall var oppe i hundre runder på det verste, over flere dager. På slutten av denne perioden løp hun til dørkarmen på kjøkkenet før hun snudde og kom til meg (gjemmestedet er helt innerst på kjøkkenet). Og SÅ snudde det, for ca en måned siden; hun begynte å løpe rett til meg da hun ble redd. Jippi!! Fortsatt hadde/har hun tilbakefall, men som regel går hun rett til meg. Hun vil gjerne sitte mellom bena, vil at jeg skal holde på henne, vi ha kos - og viktigst; vil være hos meg når hun er redd. Så - blir hun ikke mer redd da, når hun får oppmerksomhet når hun er redd? Helt klart ikke. For ca halvannen uke siden begynte hun å kunne bli liggende når hun hørte lyder oppe. Jeg ser at hun reagerer på lyden, men hun kan nå se på meg, og jeg gir et bekreftende "det går bra", eller jeg legger en hånd på henne noen sekunder, og så blir hun bare liggende. Ikke gjemmer hun seg på gjemmestedene sine, ikke løper hun fram og tilbake som en oj-oj, ikke kommer hun til meg fysisk for støtte - hun blir LIGGENDE selv!
Jeg er jo også av den sorten som syns det er skammelig å la noen som er redde "klare seg selv", uansett art. Har aldri hørt om et menneske som blir mer redd av å ha noen som støtter en, snakker beroligende, holder rundt og bare ER der for en når en er redd. Min opplevelse med hunder er den samme. Vi er jo venner, vi støtter hverandre når det trengs, og når man er redd trenger man det mest. Veldig enkelt!
Vet ikke akkurat hvilken metode dette er. Kan vel bare kalles "venn som alltid er der for deg når du er klar for det" eller noe :-p Thelma skal alltid kunne komme til meg når hun syns noe er vanskelig, og jeg ønsker at hun skal oppsøke meg når hun er redd, derfor har denne vært åpen for henne hele døgnet, og heldigvis bruker hun muligheten.
Jeg begynte på motbetinging ift lydene opp; gi noe skikkelig godt hver gang vi hørte lyder. Den ble veldig vanskelig å gjennomføre fordi de lydene var fryktelig uforutsigbare, visste aldri når de kom, jeg kunne (naturlig nok) aldri styre dem, hverken i styrke eller annet, og det har vært så ofte tidvis at det ble praktisk vanskelig å gjennomføre. Så den ble lagt bort pga det, og løsningen ble den som er beskrevet over.
Vanskelig når Mia kommer inn i en kosesituasjon med meg og Thelma (ligger noe forsvar der, men det er ikke alvorlig/fremtredende, og fordi hun syns at andre møtesitasjoner med Mia også har vært vanskelig så tenker jeg at det like gjerne kan bunne i det): Sier med høy, lys og glad stemme "Hei Mia, så koselig at du kommer og vil ha kos!". I starten hadde Thelma utrolig morsomme ansiktsuttrykk når jeg sa dette til Mia. Som om DET var noe koselig! Og hun virket overrasket over at det liksom skulle måtte være SÅNN det foregikk, var ikke akkurat det hun hadde tenkt seg. Men det foregikk også ting oppi hodet på henne, for hun "tilpassa" seg hvordan vi tar i mot Mia her i familien, og innfant seg greit. Men dette er fortsatt vanskelig for henne å takle uten hjelp. Hun demper nå ganske konsekvent når Mia kommer bort til oss ved å flytte hodet unna Mia. Thelma har litt interessekonflikt i disse situasjonene, for impulsen hennes er nok faktisk å flytte seg helt vekk i demping (og det er fantastisk fint å se dette hos Thelma, siden hun tidvis velger andre varianter mot Mia), men så vil hun jo ha kooooos, så stort sett blir hun, men "gjemmer" ansiktet sitt mellom mine ben eller under en arm eller lignende ;-)
Massasje: Har skullet lære Thelma å bli massert, både som håndteringstrening og fordi kroppen hennes trenger å slappe av. Flukt i starten ved lyder naturlig nok, fikk alltid lov til det, men skulle alltid tilbake igjen til massasjen. Forsøkte å få avslutta når ting gikk bra og hun ikke var på flukt. Fryktelig vanskelig i starten, for da var hun jo på farten hele tiden. Men det har bedra seg, og hun kjenner nå igjen massasjesituasjonen. Fortsatt litt vanskelig for henne å komme inn i situasjonen, virker som hun er redd for at jeg skal gjøre noe dust med henne, men når vi først er i gang vil hun gjerne. Ofte har hun teppe over seg så hun får ligge i en "hule" og bli beskytta mens hun masseres.
Dette med hule benytter vi i andre situasjoner også, det syns hun er trygt.
Redd for TVen: Denne treninga gjorde vi hos pappa hvor hun er trygg. Startet med at hun lå i buret sitt inne på soverommet. TVen på i stua med åpne dører så hun hørte hele tiden. Flytta buret gradvis nærmere stua og TVen. Dette fungerte veldig bra, da hun stort sett sov i buret. Hjemme hos meg etterhvert, men ingen bur her. Var så og si ikke et problem, fordi hun var så redd for lydene ovenfra at hun lå jo stort sett på badet eller kjøkkenet og gjemte seg, og så dermed ikke TVen. Ble bedre og bedre på TVen både hos pappa og borte hos andre, og kunne en god periode ligge å se på TV uten å gjøre noe ut av det. Kjempesuksess! Det varte helt til hun, ironisk nok, ble tryggere på å komme mer og mer til meg framfor å flykte fra lydene over. For da løp hun til meg som (for) ofte satt i stua med TVen på. Og da ble hun plutselig veldig eksponert for TV igjen. Tok litt tid før jeg skjønte dette, så da var det tilbake til å ta hensyn ifm TVen, og ny runde med avslaping i bur når TVen stod på hjemme hos pappa. Det har fungert godt. Er ikke helt tilbake der hun var på sitt beste, men vi er på god vei. Hun kan noen ganger ligge å se på TVen uproblematisk, andre ganger klarer hun ikke det, og da får hun hjelp til å gå vekk (hun klarer ikke å gå vekk selv hvis hun har fått oppheng, det gjelder også alt annet enn TVen). Noen ganger bruker vi "hule", som i dette tilfellet bare er å legge et teppe over hodet hennes, da roper hun seg, noen ganger får hun komme opp på fanget og ligge med hodet andre vei og få kos, noen ganger går hun inn i buret for å slappe av. Stort sett kan hun etter en runde i buret slippes ut igjen og ikke ha problemer med TVen. Ser det veldig godt hvis vi kommer inn fra tur og hun er hyperstressa - da takler hun ikke TVen, men hvis hun da går rett i buret, kan hun slippes ut i løpet av kort tid og det er ikke noe problem lenger.
Her jeg bor nå har Thelma ikke vært noe i bur (som hun er vant til og syns er greit), og hun har heller aldri vært bundet ("bindetrening"), noe jeg egentlig kunne tenkt meg og brukt noe mer ifm ro-trening. Grunnen er at hun alltid skulle ha muligheten til å komme unna det hun syns er skummelt, og det går jo ikke når man er i et bur eller er bundet fast. Hun har derfor heller ikke vært på et rom alene (unntaket er de få gangene jeg rett og slett har måttet skille henne og Mia). Fordi hunder skal ha steder de skal være alene som "safe space" før de blir etterlatt der, har heller ikke Thelma vært alene her over lenger tid, da dette hjemmet er alt annet enn safe for Thelma. Hun har vært med i bilen eller blitt passet.
Nå er jeg veldig spent på hvordan den nye leiligheten vår er ift lyder fra naboene, og ikke minst spent på om vi får en ny knekk med flyttinga. Jeg er forberedt på det. Det er jo ny sitasjon igjen, selv om jeg mener at det MÅ bli bedre for henne der på sikt, kan ikke skjønne noe annet.
Mandag kveld var hun med i bilen mens jeg holdt kurs. Da de andre hadde dratt gikk vi en liten runde, og så trente vi litt rally. Flink jente! Jeg har bestilt privattime i agility til oss også - i en hall uten andre hunder. Målet treningsmessig med Thelma er å konkurrere - med en hund som takler det. Dermed er selvsagt første mål at hun skal bli tryggere i alle mulige situasjoner, ja rett og slett ha et bedre liv enn det hun har nå. Velferden er viktigst.
Thelmaklumpen krever mye, hele tiden. Håper så veldig vi klarer dette, og at vi får mange fine år sammen - hun er jo blitt lille klumpelumpen til Merete, og vi har mange morsomme og gode stunder også - hver dag! Våre beste stunder har vi på do ;-)
fredag 18. april 2014
Dagen som ble vanskelig
Dagen i dag startet med et stykk herlig puddel ved siden av meg i senga, vi koste oss lenge :) Jeg hadde våknet en stund før klokka ringte på grunn av ryggen. Klarte ikke å ligge rett uten å ha vondt, så bena ble slengt oppover for å ha minst mulig smerter mens jeg koste med Mia. Grudde meg til å stå opp, for visste ikke hvordan ryggen kom til å være. "Nei. Den skal tidlig krøkes, Merete, som god krok skal bli!" Og opp med meg, og inn med voltaren, som bestemte seg for å virke nesten umiddelbart =)
I dag skulle vi på hundetrening på Hvalsmoen. Jeg har hatt et veldig ambivalent forhold til den treninga. Hovedsakelig fordi jeg ikke har noen treningsmotivasjon for tiden. Og hva skal man egentlig på hundetrening å gjøre da.... Det er vanskelig at ikke Dina er der, og jeg skal uansett ikke konkurrere, så hva trener man for?
For meg er det nytt og veldig rart å reagere sånn. Gud bedre så mange timer jeg trente Gaya uten at vi skulle konkurrere. Jeg var like glad i å konkurrere da jeg hadde Gaya. Men kanskje var det noe med at Gaya ikke kunne, eller burde, konkurrere så mye pga psyken sin. Jeg hadde ekstremt mange folk å trene med, og ingen var veldig oppsatt på å konkurrere særlig mye. Det var et ekstremt godt miljø å være i for å trene kun fordi hundetrening var det beste i hele verden, uten at vi nødvendigvis tenkte at det skulle inn i noen ring. Jeg kjøpte jo Gaya blant annet for å ha en hund å konkurrere i ag med. Herregud - på en trening satte vi opp en VMbane - og Gaya gikk den feilfritt på første forsøk! Hun gikk ikke så fort som de i eliten gjør selvsagt, og kunne aldri i verden hevdet seg i VM, det vet jeg godt. Men hun gikk den uten feil. Og det kom ikke gratis. Jeg jobbet mye med Gaya - ekstremt mye! Den hunden "kunne det meste" før hun døde; ag, lp, rally, felt, spor, heelwork og litt freestyle + ganske så god hverdagslydighet, og kunne lært en god del til innen alle felt uten problem :) En ekstremt lett hund å jobbe med når det kom til å lære ferdigheter. Noen ganger lurer jeg på om jeg noen gang kommer til å ha en så godt trent hund igjen. Hun var rett og slett veldig gjennomarbeida, og fikk nesten aldri vist seg i en ring. Hun var kanskje best i ag, og den sporten har hun aldri konkurrert i, kun tatt bronsemerket.
Liten digresjon det der med Gaya :) Jeg er hvert fall godt vant med å trene MYE, ekstreme mengder med trening - for "ingenting" - og rent bortsett fra at jeg gjerne skulle ha konkurrert - så gjorde det meg ikke så mye. Det var bare det å trene i det hele tatt som betydde noe.
Så kom Mia - og ny opptrening til ag begynte. Hun var startklar til Hoppklassene da vi måtte slutte å trene pga helsa hennes. Så var det Dina sin tur. Hun var godt i gang til både ag og hopp da vi måtte slutte pga helsa hennes. Til å i utgangspunktet "bare" skulle ha agilityhund er det jo nesten imponerende å få stang ut på tre av tre. Nå har jo alle tre trent mye annet også, og jeg liker det meste :) Men at jeg egentlig er agilitymenneske har jammen ikke hatt sjanse til å komme mye fram.... :-p
Tilbake til dagen i dag :) Jeg bestemte meg veldig tidlig i uka for at jeg skulle på treninga i dag. Jeg trenger å komme meg ut, jeg trenger å se smilende ansikter, jeg trenger å smile selv, jeg trenger å snakke med folk. Og jeg trodde selv at jeg nok helt sikkert trengte å trene hund.
Så tenkt så gjort. Hadde ingen plan for hva jeg skulle trene på, og det er aldri en god start. Men det HAR jo skjedd før óg (fy skam seg), og vanligvis kommer min motivasjon innen veldig kort tid, fordi Mia er så glad og fornøyd, og da blir det bra og gøy å trene likevel! Med dette i tankene starter jeg dagens trening.
Tomheten kommer nesten umiddelbart. Snakk om fullstendig mangel på motivasjon. Hva i all verden er det vi trener for? Hvorfor skal vi trene?
Fordi vi først er der, så tar vi en liten pause før vi bytter tema og begynner å trene på noe nytt. Vakreste Mia min jobber på så godt hun kan. Det er i hvert fall ikke hennes skyld at det går som det går. Men jeg finner ut at jeg ikke får det til som jeg vil, blant annet fordi jeg går for fort fram (som vanlig). Ny pause. Ny plan. Nå går det mye bedre! Hun får til det vi skal trene på! Det var dette med rett kriterier osv.... Men så kommer tomheten igjen. Akutt. HVORFOR I ALL VERDEN SKAL VI GJØRE DETTE? Hvorfor skal du kunne dette, Mia?? Vi skal ikke bruke det til noen ting. Det føles helt fullstendig meningsløst. Som sagt er dette veldig uvante følelser for meg. Jeg har trent Gaya i over 12 år. Jeg har trent Mia og Dina gjennom deres sykdomsperioder, når de har kunnet trene, kun fordi at vi skal ha det gøy sammen, fordi hundene liker jo å trene! Det har alltid vært grunn nok.
Det topper seg fullstendig, og jeg tar med Mia og går en tur i skogen i stedet. Blir borte en god stund. Vi går, vi er. Vi går ned til elva så Mia kan få se på endene. Så Mia kan hente opp alle pinnene som ligger i vannet. Når hun har hentet opp alle så kaster jeg dem, så kan hun hente på nytt. De fleste flyter, men noen synker, eller ligger delvis under vann, og da dukker hun under med hele hodet for å hente dem. Flere ganger. Jeg har ikke sett at hun har jobbet så systematisk og ordentlig med det før. Hun koser seg. Har en stor jobb å gjøre. Jeg er glad for at jeg får se henne sånn.
Også tenker jeg at vi to kanskje er ferdige med å trene "på plan". Kanskje vi bare skal gå og kose oss i skogen fra nå. Ta med noen dummier hun kan finne innimellom. Dra til ulike vann så hun kan vasse og være opptatt i vannkanten.
I løpet av turen klarer jeg å samle meg såpass at jeg lager en plan for neste økt når jeg kommer tilbake, og vi får gjort denne. Jeg tenker at jeg vil glede Mia med en ny og bedre belønning og drar opp for å kjøpe ny leke til henne. Da jeg skal dra ned igjen for å trene med denne nye superbelønninga, så er det plutselig grilling, og etter grillinga velger jeg å dra hjem, motivasjonen forsvant med pølsene, eller noe sånt. Pakker den nye fine leka i sekken og kjører hjemover.
Ingen lett biltur hjem. Har lyst på noe søtt. Tenker at det skal jeg hvert fall ikke gjøre. Fjerdesiste bensinstasjon før vi er hjemme sprekker jeg totalt og kjøper drikke og påskegodt for sikkert 150 kroner før jeg kjører videre. Spiser fem biter med sjokolade før jeg blir sint, og det første jeg gjør når jeg kommer ut av bilen er å kaste godteriet i søppelbøtta i garasjen. Det var den sjokoladen og de pengene.... Monn tro om jeg lærer til neste gang...
Vel hjemme får Mia den nye leka si. Hun eeelsker den! Hun storkoser seg, hiver den rundt, biter og river, bærer, viser den frem. Og jeg gråter. Ingen vits i å spare den til trening som ikke blir noe av. Jeg er glad for at hun liker den, virkelig. Nå har den ingen tenner lenger, ingen ben og ikke så mye innmat. Men den har hode med to øyne og en litt slentrete kropp. Vi får ta siste rest på den en annen dag :)
Det er mye sorg i dette. Det er drømmer som brast - mange drømmer som brast - over tre hunder. Det er helt ufattelig at jeg har mistet lysten til å trene. Ja, det kan være fordi jeg ikke får konkurrert (altså trent mot konkurranse), som har vært min forklaring til nå. Men mest sannsynlig er det noe mer. Jeg har tross alt trent for å trene i maaaange år, så det er nok noe annet. Det er en sorg for å ha en gammel hund. Jeg har merket nå i det siste at Mia har blitt "eldre" (men samtidig full av liv og løp), og det har kommet litt brått på meg. Det er sorgen over å bare ha en hund. Sorgen over hun som er borte. Det hjelper nok ikke at jeg ikke har jobb eller bosted eller kjæreste lenger heller. Og at jeg er syk. Det er nok bare litt mye akkurat nå.
Det overraskende er bare at akkurat hundetreningslysten forsvinner. Det siste jeg trodde skulle forsvinne i hele verden - den som har holdt meg oppe i størsteparten av mitt liv. DET er trist.
Min kloke venninne Christina sier at hun tror det er lurt hvis jeg bare står i det uten å rushe så mye akkurat nå. Jeg skjønner at hun er klok. Men jeg skjønner også at jeg ikke vil ha det sånn her, og vil videre. Jeg vet også at jeg ikke får gjort så mye akkurat nå, så jeg er vel pent nødt til å stå her, da....
Heldigvis står vi sammen, Mia og jeg!
I dag skulle vi på hundetrening på Hvalsmoen. Jeg har hatt et veldig ambivalent forhold til den treninga. Hovedsakelig fordi jeg ikke har noen treningsmotivasjon for tiden. Og hva skal man egentlig på hundetrening å gjøre da.... Det er vanskelig at ikke Dina er der, og jeg skal uansett ikke konkurrere, så hva trener man for?
For meg er det nytt og veldig rart å reagere sånn. Gud bedre så mange timer jeg trente Gaya uten at vi skulle konkurrere. Jeg var like glad i å konkurrere da jeg hadde Gaya. Men kanskje var det noe med at Gaya ikke kunne, eller burde, konkurrere så mye pga psyken sin. Jeg hadde ekstremt mange folk å trene med, og ingen var veldig oppsatt på å konkurrere særlig mye. Det var et ekstremt godt miljø å være i for å trene kun fordi hundetrening var det beste i hele verden, uten at vi nødvendigvis tenkte at det skulle inn i noen ring. Jeg kjøpte jo Gaya blant annet for å ha en hund å konkurrere i ag med. Herregud - på en trening satte vi opp en VMbane - og Gaya gikk den feilfritt på første forsøk! Hun gikk ikke så fort som de i eliten gjør selvsagt, og kunne aldri i verden hevdet seg i VM, det vet jeg godt. Men hun gikk den uten feil. Og det kom ikke gratis. Jeg jobbet mye med Gaya - ekstremt mye! Den hunden "kunne det meste" før hun døde; ag, lp, rally, felt, spor, heelwork og litt freestyle + ganske så god hverdagslydighet, og kunne lært en god del til innen alle felt uten problem :) En ekstremt lett hund å jobbe med når det kom til å lære ferdigheter. Noen ganger lurer jeg på om jeg noen gang kommer til å ha en så godt trent hund igjen. Hun var rett og slett veldig gjennomarbeida, og fikk nesten aldri vist seg i en ring. Hun var kanskje best i ag, og den sporten har hun aldri konkurrert i, kun tatt bronsemerket.
Liten digresjon det der med Gaya :) Jeg er hvert fall godt vant med å trene MYE, ekstreme mengder med trening - for "ingenting" - og rent bortsett fra at jeg gjerne skulle ha konkurrert - så gjorde det meg ikke så mye. Det var bare det å trene i det hele tatt som betydde noe.
Så kom Mia - og ny opptrening til ag begynte. Hun var startklar til Hoppklassene da vi måtte slutte å trene pga helsa hennes. Så var det Dina sin tur. Hun var godt i gang til både ag og hopp da vi måtte slutte pga helsa hennes. Til å i utgangspunktet "bare" skulle ha agilityhund er det jo nesten imponerende å få stang ut på tre av tre. Nå har jo alle tre trent mye annet også, og jeg liker det meste :) Men at jeg egentlig er agilitymenneske har jammen ikke hatt sjanse til å komme mye fram.... :-p
Tilbake til dagen i dag :) Jeg bestemte meg veldig tidlig i uka for at jeg skulle på treninga i dag. Jeg trenger å komme meg ut, jeg trenger å se smilende ansikter, jeg trenger å smile selv, jeg trenger å snakke med folk. Og jeg trodde selv at jeg nok helt sikkert trengte å trene hund.
Så tenkt så gjort. Hadde ingen plan for hva jeg skulle trene på, og det er aldri en god start. Men det HAR jo skjedd før óg (fy skam seg), og vanligvis kommer min motivasjon innen veldig kort tid, fordi Mia er så glad og fornøyd, og da blir det bra og gøy å trene likevel! Med dette i tankene starter jeg dagens trening.
Tomheten kommer nesten umiddelbart. Snakk om fullstendig mangel på motivasjon. Hva i all verden er det vi trener for? Hvorfor skal vi trene?
Fordi vi først er der, så tar vi en liten pause før vi bytter tema og begynner å trene på noe nytt. Vakreste Mia min jobber på så godt hun kan. Det er i hvert fall ikke hennes skyld at det går som det går. Men jeg finner ut at jeg ikke får det til som jeg vil, blant annet fordi jeg går for fort fram (som vanlig). Ny pause. Ny plan. Nå går det mye bedre! Hun får til det vi skal trene på! Det var dette med rett kriterier osv.... Men så kommer tomheten igjen. Akutt. HVORFOR I ALL VERDEN SKAL VI GJØRE DETTE? Hvorfor skal du kunne dette, Mia?? Vi skal ikke bruke det til noen ting. Det føles helt fullstendig meningsløst. Som sagt er dette veldig uvante følelser for meg. Jeg har trent Gaya i over 12 år. Jeg har trent Mia og Dina gjennom deres sykdomsperioder, når de har kunnet trene, kun fordi at vi skal ha det gøy sammen, fordi hundene liker jo å trene! Det har alltid vært grunn nok.
Det topper seg fullstendig, og jeg tar med Mia og går en tur i skogen i stedet. Blir borte en god stund. Vi går, vi er. Vi går ned til elva så Mia kan få se på endene. Så Mia kan hente opp alle pinnene som ligger i vannet. Når hun har hentet opp alle så kaster jeg dem, så kan hun hente på nytt. De fleste flyter, men noen synker, eller ligger delvis under vann, og da dukker hun under med hele hodet for å hente dem. Flere ganger. Jeg har ikke sett at hun har jobbet så systematisk og ordentlig med det før. Hun koser seg. Har en stor jobb å gjøre. Jeg er glad for at jeg får se henne sånn.
Også tenker jeg at vi to kanskje er ferdige med å trene "på plan". Kanskje vi bare skal gå og kose oss i skogen fra nå. Ta med noen dummier hun kan finne innimellom. Dra til ulike vann så hun kan vasse og være opptatt i vannkanten.
I løpet av turen klarer jeg å samle meg såpass at jeg lager en plan for neste økt når jeg kommer tilbake, og vi får gjort denne. Jeg tenker at jeg vil glede Mia med en ny og bedre belønning og drar opp for å kjøpe ny leke til henne. Da jeg skal dra ned igjen for å trene med denne nye superbelønninga, så er det plutselig grilling, og etter grillinga velger jeg å dra hjem, motivasjonen forsvant med pølsene, eller noe sånt. Pakker den nye fine leka i sekken og kjører hjemover.
Ingen lett biltur hjem. Har lyst på noe søtt. Tenker at det skal jeg hvert fall ikke gjøre. Fjerdesiste bensinstasjon før vi er hjemme sprekker jeg totalt og kjøper drikke og påskegodt for sikkert 150 kroner før jeg kjører videre. Spiser fem biter med sjokolade før jeg blir sint, og det første jeg gjør når jeg kommer ut av bilen er å kaste godteriet i søppelbøtta i garasjen. Det var den sjokoladen og de pengene.... Monn tro om jeg lærer til neste gang...
Vel hjemme får Mia den nye leka si. Hun eeelsker den! Hun storkoser seg, hiver den rundt, biter og river, bærer, viser den frem. Og jeg gråter. Ingen vits i å spare den til trening som ikke blir noe av. Jeg er glad for at hun liker den, virkelig. Nå har den ingen tenner lenger, ingen ben og ikke så mye innmat. Men den har hode med to øyne og en litt slentrete kropp. Vi får ta siste rest på den en annen dag :)
Det er mye sorg i dette. Det er drømmer som brast - mange drømmer som brast - over tre hunder. Det er helt ufattelig at jeg har mistet lysten til å trene. Ja, det kan være fordi jeg ikke får konkurrert (altså trent mot konkurranse), som har vært min forklaring til nå. Men mest sannsynlig er det noe mer. Jeg har tross alt trent for å trene i maaaange år, så det er nok noe annet. Det er en sorg for å ha en gammel hund. Jeg har merket nå i det siste at Mia har blitt "eldre" (men samtidig full av liv og løp), og det har kommet litt brått på meg. Det er sorgen over å bare ha en hund. Sorgen over hun som er borte. Det hjelper nok ikke at jeg ikke har jobb eller bosted eller kjæreste lenger heller. Og at jeg er syk. Det er nok bare litt mye akkurat nå.
Det overraskende er bare at akkurat hundetreningslysten forsvinner. Det siste jeg trodde skulle forsvinne i hele verden - den som har holdt meg oppe i størsteparten av mitt liv. DET er trist.
Min kloke venninne Christina sier at hun tror det er lurt hvis jeg bare står i det uten å rushe så mye akkurat nå. Jeg skjønner at hun er klok. Men jeg skjønner også at jeg ikke vil ha det sånn her, og vil videre. Jeg vet også at jeg ikke får gjort så mye akkurat nå, så jeg er vel pent nødt til å stå her, da....
Heldigvis står vi sammen, Mia og jeg!
Abonner på:
Innlegg (Atom)