Det var første gang Mia var på hytta (jeg er ikke en flittig bruker - har fullt opp hver helg - stort sett med hundeting....), og hun koste seg tror jeg =) Da jeg slapp henne ut av bilen løp hun rundt og snuste og sjekka området (radiusen ble større og større). Jeg er jo vant til Gaya som aldri gikk noe sted, og som alltid kunne være løs ute, og hun var også løs ute uten at vi var tilstede. Tror ikke jeg skal være lenge inne med Mia ute alene sånn i starten på hytteboinga til Mia:) Jeg drev og ordna noe inne til gjestene skulle komme, og da jeg kom ut igjen var det ingen Mia der gitt. Det hendte jo at jeg ikke så Gaya med en gagn jeg kom ut også, så jeg ropte på Mia. Og ropte på Mia. Og ropte på Mia. Etter tre ropinger og fortsatt ingen hund kom jeg til å tenke på at det kanskje er dumt å slippe ut en hund man egentlig ikke kjenner så godt ift utfartstrang... Bente spurte, solidarisk nok :O), - er du ikke redd for at de skal løpe ut i veien (veien er ganske nærme) når du har de løs sånn? Og jeg måtte svare at jeg ikke hadde vært redd for det helt til jeg nå ikke visste hvor hunden min var... :o) Og akkurat da ser Bente henne komme løpende bak meg, og jeg kunne puste letta ut =)
Jeg tror at Mia har vært på vei inn på innkalling siden mitt første rop, det er sånn jeg kjenner henne fra ellers når jeg har hatt henne løs. Hun reagerer på innkallingsordet umiddelbart (ser det på hele hunden), men når man løper så løper man, og Mia ER på vei inn til meg gjennom alle de fire rundene som må spurtes rundt meg i mindre og mindre sirkler før hun kommer helt inn. Sånn er det å være løpsmaskin. Men jeg VET jo ikke hvor langt unna hun har vært. Kanskje har hun stått bak et tre hele tiden og sett på meg og Bente se etter henne? :-p
Hvert fall så fant jeg nå ut at binding var tingen :-D Rett før vi skulle begynne å spise kom nabohunden tuslende, en brun labrador hanhund. Han og Gaya pleide å stikke av til hverandre for å leke når Gaya var på hytta, så jeg er veldig glad i han, bare derfor. Den eneste hunden Gaya lekte med var de samme naboenes svarte blandingshund, de stakk også av til hverandre for å leke sammen (og jeg var KJEMPEGLAD hver gang Gaya stakk av for Å LEKE!!!!! Ikke alle som er like glad når hunden dems stikker av kanskje :)). Og så døde den svarte blandingshunden, og jeg var kjempe lei meg fordi Gaya ikke hadde noen å leke med lenger. Så fikk de denne brune labradoren, og jeg var veldig spent på hvordan Gaya og den skulle gå sammen, det var jo ikke alle Gaya likte å være sammen med... Uansett hadde jeg slått meg til ro med at Gaya aldri kom til å leke igjen, man får bare en sånn sjanse liksom, når man har en hund som Gaya som aldri lekte med noen. Og hva skjer ved første møte: Gaya var borte og snuste på den, konstaterte at det var samme lukt som av den forrige, og STARTA leken. Hadde aldri trodd jeg skulle få se det! Og dermed hadde Gaya en etterfølger hun kunne stikke av til og leke med =)
Det som var litt trist nå da, var at når han kom bort nå for å leke med Gaya, så var jo ikke Gaya der. Fikk det litt midt i fleisen i går at han kom for å se etter Gaya, hadde ikke tenkt på det på forhånd. Han kom nå hvert fall tuslende bortover mot oss, men han er redd for mennesker, så turte ikke komme helt bort til alle de skumle som satt der, og kom da heller ikke helt bort til Mia, som stod ved bordet. Ikke det at Mia innbød til noe hilsing akkurat, hun stod helt tafatt og håpet at han skulle forsvinne tror jeg... =)
Men hadde vært gøy å se de sammen om Mia er løs og "i farta" når han kommer bort en gang, kanskje Mia tør å leke med han? Hittil har hun bare så vidt tørt å invitere til lek på små hunder og valper, de store er FARLIGE og helt uforutsigbare monstre når de leker syns Mia. Eneste store hunden hun tør å løpe med og er trygg på er Abby, jaktgoldentispe på 16 måneder. Tøffe Mia :)
Så var det å pakke ned og vaske opp før hjemturen. Mia løp og løp og løp da hun skjønte vi skulle dra hjem, måtte benytte siste sjanse til å sprinte rundt på gresset der i stor fart! Satt littegrann i bilen og fikk igjen pusten, og så la hun seg ned og sov hele veien hjem. Og, overraskende nok, da vi hadde vært hjemme en halv time og Mia hadde spist så *pling* - klar til å trene!!!! Tenkte kanskje de nye inntrykkene på hytta hadde gjort henne litt sliten, og det hadde de sikkert også, det er bare det at det varer aldri mer enn en time...!!
I kveld skal vi møte noen andre og trene litt og så gå tur. Blir fint =)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar