Har begynt å komme over at jeg sitter hjemme og ikke på foredrag akkurat nå. Det var deilig for kroppen da jeg først hadde bestemt meg. Kjente godt da jeg kom hjem fra jobb at det var helt riktig å bli hjemme i dag. Bare surt å ikke orke det man vil, men sånn er det bare.
Var helt nummen i henda i dag tidlig, hadde ingen kraft i dem. Føles ut som at jeg har for lavt blodsukker, enda jeg vet at jeg ikke har det fordi jeg feks nettopp har spist. Fikk sagt fra på jobb hvordan stå er, og det er jo godt å være der også, selv om jeg tenkte i dag tidlig da jeg satt med Toro-micro-retten min og spiste frokost at jeg nok burde vært hjemme i dag. Men jeg har jo ikke lov til å være borte fra jobben pga NAV, man kan jo ikke være syk når man nettopp har vært syk. Men det er greit det, jeg kommer meg på jobb, og det er fint å være der hvor noen bryr seg og jeg har mange som jeg er glad i =)
Etter jobb gikk jeg en litt lengre tur med hundene, hvor de fikk løpe løse i "dalen". Elsker å gå sånn med dem - glade, løse, løpende, hoppende, spurtende, tar piruetter (Mia), bjeffer (Dina), kommer innom for å se om noe skjer, løper ut igjen, snuser, tisser, løper etter hverandre, lekebukker - oh lykke!!!! Også traff vi ingen hunder eller mennesker under hele tiden de var løse, og det gjør jo turen himla mye bedre enn når vi treffer noen :-D
Er i gang med slankinga til Dina igjen for fullt, og har laget ny grønsaksladning i dag. Hun er ikke sååå glad i grønsakene, men spiser dem stort sett.
Ellers går både Mia og Dina på kurs for tiden, for niesa mi har dem med seg på hvert sitt kurs. Dina går på Heelwork og Mia går på klikkerkurs. Begge to syntes det var litt merkelig å skulle trene med en annen enn meg, og (som forventet) var Mia verst. Dina er enklere rett og slett fordi hun mer enn villig befinner seg der hvor godbitene er. Mia sitter litt mer med ryggen til den som skal trene henne for å speide etter meg. Men det har gått seg til det også :) Men merker fortsatt forskjellen på de to. Når jeg kommer bort til Dina hilser hun ganske "vanlig" på meg. Mia derimot hiver seg om halsen min (omtrent bokstavelig talt), og slikker og hopper og klamrer seg nesten fast. Virker som hun er veldig opptatt av å si fra om at jeg aldri må forlate henne og at det at jeg overlot henne til en annen for så lang tid er totalt unødvendig. Hun kan godt ligge bundet utenfor bilen i to timer når jeg holder kurs, og hilser bare avmålt på meg når jeg kommer bort til henne igjen. Mens her, når jeg har "gitt" henne til en annen, så tar hun helt av. Virker som hun ikke skjønner noe av dette at jeg driver og gir henne til andre. Men hun koser seg med treninga også, når hun først kommer i gang :) Dina har, nå på kveld to, komet seg betraktelig med å trene med fremmed person også, for på første kurskveld brukte hun mesteparten av tiden på å hoppe etter godbiter og mulige godbiter, og var i grunn ikke særlig lenge i posisjon av gangen. Men nå sist var hun riktig så flink og gikk i lengre strekker i posisjonene, uavhengig av om godbiten var i lomma eller hånda. Flinke hunder begge to!!
Jeg har vært flink i dag og strukket ut og massert begge hundene etter turen i stad, jeg har nappa ørene til Mia og etterpå skal jeg klippe klør på begge. Nå er det middag og så skal jeg lese hundeblad og drikke te resten av kvelden :)
tirsdag 22. januar 2013
mandag 26. november 2012
Hva er det med Mia?
På mandag for en uke siden peip Mia til da hundene var løse i en gressbakke. Jeg så ikke på henne da det skjedde, så jeg hørte det bare. Da jeg kom bort stod hun på tre ben og holdt opp høyre framben. Benet ble sjekket og bøyd og strukket i alle retninger, men jeg fikk ingen reaksjon. Men hun ville ikke gå ordentlig på benet, og syntes fryktelig synd på seg selv. Jeg begynte etterhvert å lure på om det satt lenger opp, i skulderen eller noe, siden jeg ikke fikk utslag på selve benet. Ikke lett å vite....
Etterhvert begynte hun å bli ustabil i bakbena, hun gikk vinglete og hadde problemer med å ikke skli med bakbena på gulvet her inne. Ikke veldig mye, men nok til at det ikke var normalt. Så da begynte jeg å lure på om det kanskje satt i bakparten, selv om det ikke stemte helt med at hun løfta frambenet akkurat da det hadde skjedd.
Hun har vært dårlig hele uka; sovet nesten hele tiden, stura når hun var inne og viste tydelig at ting ikke var så greit. Selv da vi var hos Ingunn og Mocca på lørdag kveld var hun mye roligere enn vanlig (Mocca har tross alt en lekekasse som Mia pleier å være fullt opptatt med hele kvelden når vi er der), satte seg i sofaen og oppsøkte meg for kos i stedet for å styre rundt som vanlig. Men hun har effekt av smertestillende da, for de kicka inn i løpet av kvelden, og klokka ett om natta var hun i full gang med å åpne skuffer og hente ut leke som var forsøkt stuet bort osv. Litt mer normal Mia der altså =)
På trening på torsdag ville hun ingenting, stod bare og så ut i lufta... Ikke helt likt Mia. Da jeg la godbiter i skåla vi jobba med hoppa hun unna og krøyp sammen hver gang, så ut som jeg hadde slått henne. Så da var det bare å legge vekk skåla. Vi endte opp med å skravle (meg) og godbitsøk i gresset (Mia).
Flere ganger har hun skreket til i løpet av uka, og jeg har aldri skjønt hvilken bevegelse som utløser skriket, altså har jeg fortsatt ikke skjønt akkurat hvor hun har vondt.
Det som hvert fall er sikkert er at smertestillende har hatt en helt klar effekt, og dermed er det også sikkert at hun har vondt...
I dag tidlig ringte jeg til kiropraktoren i Spydeberg, og fikk en time der klokka halv tolv. Det å ha time i spydeberg klokka halv tolv når man skal være på et møte på jobben klokka ett var kanskje ikke så lurt, men må det gå så må det gå! :)
I Spydeberg fant de litt av hvert og ganske mye. Kiropraktoren så henne gå og sa bare "Åj, den kroppen der er ikke god å gå med nå!".... I forparten fant hun mange låsninger og stram musklatur i og rundt brystbenet og på høyre side av nakken, ned mot skulderen. I bakparten var det meste "vridd" på merkelig vis, bekken, sitteben og diverse annet var helt skjevt.
I ryggen var hun stiv og øm omtrent over det hele....
Godt var det i hvert fall å ha dratt på behandling, har hatt så vondt av henne denne uka når ting tydelig ikke har vært helt bra.
Kjørte hjem fra Spydeberg i en fart, leverte henne hos mamma (avtalt på vei til Spydeberg fordi det kom til å ta kortere tid å levere henne der enn å kjøre hjem med henne), og i det hun kom ut av bilen og hilste på mamma så hylte hun til igjen :(
Jeg raste avgårde til møtet, som jeg egentlig ville ha rukket (faktisk!!), hadde det ikke vært for at 1. Bilen sa plutselig fra at den trengte drivstoff, og fordi jeg har stått fast uten bensin en gang før, så kjørte jeg innom stasjonen og fylte på vei til jobb og 2. Jeg måtte innmari tisse, så da jeg kom fram til barnehagen møtet skulle være i så MÅTTE jeg på do først. Så da kom jeg inn i møterommet ti over ett mens jeg beklaget så meget osv osv osv, hvorpå møtelederen smilte og sa "du trenger da ikke beklage, det er bare hyggelig at du kom!" Det var akkurat det jeg trengte å høre etter å ha jobba ganske hardt for å rekke møtet, men likevel prioriterte drivstoff og tissing på veien dit :) Et hyggelig møte ble det også, før jeg kjørte hjem for å hente Dina.
Da jeg og Dina kom til mamma hylte Mia til igjen da hun hilste. Tydelig at noe er vondt der enda ja... Hun går rundt og ser rett og slett litt laber ut. Men jeg håper nå at hylene nå kommer av at hun har vondt pga behandlingen, og at de stedene hun hadde vondt før behandlinga i dag nå er enda ømmere nettopp pga litt røff behandling, og at det blir bedre og bedre etterhvert som det går seg til. Kiropraktoren ville ha henne på kontroll om en uke pga kroppens tilstand i dag, og vi hadde allerede time der neste mandag, så vi beholder den. Da skal Dina være med dit også, og hun trenger vel det hun også som vanlig :)
Nå er det natta etter en fin dag :)
Etterhvert begynte hun å bli ustabil i bakbena, hun gikk vinglete og hadde problemer med å ikke skli med bakbena på gulvet her inne. Ikke veldig mye, men nok til at det ikke var normalt. Så da begynte jeg å lure på om det kanskje satt i bakparten, selv om det ikke stemte helt med at hun løfta frambenet akkurat da det hadde skjedd.
Hun har vært dårlig hele uka; sovet nesten hele tiden, stura når hun var inne og viste tydelig at ting ikke var så greit. Selv da vi var hos Ingunn og Mocca på lørdag kveld var hun mye roligere enn vanlig (Mocca har tross alt en lekekasse som Mia pleier å være fullt opptatt med hele kvelden når vi er der), satte seg i sofaen og oppsøkte meg for kos i stedet for å styre rundt som vanlig. Men hun har effekt av smertestillende da, for de kicka inn i løpet av kvelden, og klokka ett om natta var hun i full gang med å åpne skuffer og hente ut leke som var forsøkt stuet bort osv. Litt mer normal Mia der altså =)
På trening på torsdag ville hun ingenting, stod bare og så ut i lufta... Ikke helt likt Mia. Da jeg la godbiter i skåla vi jobba med hoppa hun unna og krøyp sammen hver gang, så ut som jeg hadde slått henne. Så da var det bare å legge vekk skåla. Vi endte opp med å skravle (meg) og godbitsøk i gresset (Mia).
Flere ganger har hun skreket til i løpet av uka, og jeg har aldri skjønt hvilken bevegelse som utløser skriket, altså har jeg fortsatt ikke skjønt akkurat hvor hun har vondt.
Det som hvert fall er sikkert er at smertestillende har hatt en helt klar effekt, og dermed er det også sikkert at hun har vondt...
I dag tidlig ringte jeg til kiropraktoren i Spydeberg, og fikk en time der klokka halv tolv. Det å ha time i spydeberg klokka halv tolv når man skal være på et møte på jobben klokka ett var kanskje ikke så lurt, men må det gå så må det gå! :)
I Spydeberg fant de litt av hvert og ganske mye. Kiropraktoren så henne gå og sa bare "Åj, den kroppen der er ikke god å gå med nå!".... I forparten fant hun mange låsninger og stram musklatur i og rundt brystbenet og på høyre side av nakken, ned mot skulderen. I bakparten var det meste "vridd" på merkelig vis, bekken, sitteben og diverse annet var helt skjevt.
I ryggen var hun stiv og øm omtrent over det hele....
Godt var det i hvert fall å ha dratt på behandling, har hatt så vondt av henne denne uka når ting tydelig ikke har vært helt bra.
Kjørte hjem fra Spydeberg i en fart, leverte henne hos mamma (avtalt på vei til Spydeberg fordi det kom til å ta kortere tid å levere henne der enn å kjøre hjem med henne), og i det hun kom ut av bilen og hilste på mamma så hylte hun til igjen :(
Jeg raste avgårde til møtet, som jeg egentlig ville ha rukket (faktisk!!), hadde det ikke vært for at 1. Bilen sa plutselig fra at den trengte drivstoff, og fordi jeg har stått fast uten bensin en gang før, så kjørte jeg innom stasjonen og fylte på vei til jobb og 2. Jeg måtte innmari tisse, så da jeg kom fram til barnehagen møtet skulle være i så MÅTTE jeg på do først. Så da kom jeg inn i møterommet ti over ett mens jeg beklaget så meget osv osv osv, hvorpå møtelederen smilte og sa "du trenger da ikke beklage, det er bare hyggelig at du kom!" Det var akkurat det jeg trengte å høre etter å ha jobba ganske hardt for å rekke møtet, men likevel prioriterte drivstoff og tissing på veien dit :) Et hyggelig møte ble det også, før jeg kjørte hjem for å hente Dina.
Da jeg og Dina kom til mamma hylte Mia til igjen da hun hilste. Tydelig at noe er vondt der enda ja... Hun går rundt og ser rett og slett litt laber ut. Men jeg håper nå at hylene nå kommer av at hun har vondt pga behandlingen, og at de stedene hun hadde vondt før behandlinga i dag nå er enda ømmere nettopp pga litt røff behandling, og at det blir bedre og bedre etterhvert som det går seg til. Kiropraktoren ville ha henne på kontroll om en uke pga kroppens tilstand i dag, og vi hadde allerede time der neste mandag, så vi beholder den. Da skal Dina være med dit også, og hun trenger vel det hun også som vanlig :)
Nå er det natta etter en fin dag :)
Dina er frisk som en fisk!!??
Dyrlegen har akkurat ringt - de hadde fått prøvesvarene til Dina på myasteniaen. Begge verdiene er negative! Dvs at de er under 50 begge to, og tidligere har de vært på 300 på den ene og 400 på den andre.
Betyr dette at jeg har en frisk hund?
Det jeg er mest spent på er om lungene ser bedre ut på røntgenbilder, for de var jo fortetta over hele lungen på begge lungene sist vi tok bilde (slutten av sommeren/tidlig høst), og det kunne reverseres med tablettene. Dette var også grunnen til at jeg ikke gikk ned på tablettdosen på denne tiden, enda det kunne hende det var pga tablettene hun hadde vondt i magen. Nå viste det seg at det ikke var derfor hun hadde vondt i magen, og godt var det, for da kunne hun jo fortsette på tablettene. Som nå altså har resultert i at hun er negativ på myasteniaprøvene. Det som hvert fall er sikkert er at pusten hennes er mye bedre nå enn for noen måneder siden, så jeg kan jo håpe at det er fordi det i lungene har gått tilbake.
Dina har i det siste på en måte virker verre, på en annen måte virket bedre. Hun virker verre i smertene i kroppen (kne/bakpart og skuldre), skulderpartiet (muskulært) er ikke bra, og hun syns det er kjempevondt når jeg masserer henne der. I tillegg har hun jo fått påvist noe galt i ene menisken. Det kommer og går litt, men det er jo sånn sett ikke så rart at hun ikke går og hopper helt som hun burde (nei, jeg tvinger henne ikke til å hoppe, nei ;) ). På den annen side er hun mye mer våken om dagen, noe som er et relativt nytt fenomen. Før har hun sikkert blitt så sliten av alt mulig, at hun sov mye når hun var hjemme. Mulig det har vært en smertemestringsstrategi også, jeg vet ikke. Men nå er hun hvert fall mye mer våken, det virker som hun kjeder seg litt hjemme, og er rett og slett klar for mere sprell =)
På fredag var vi feks på trening, og det er den beste treninga jeg har hatt med Dina på veldig lenge, når man ser på energinivå. Hun var med og på hele treninga, hadde enormt med arbeidslyst, og ville jobbe hele tiden - det å gå i bilen var det ikke så farlig med... Men når hun først var i bilen og hadde pauser så slappa hun godt av, lå rolig og venta. Det er sånn det bør være; rolig i bilen, full fart utenfor :) Det verste var at hun ikke var sliten da vi kom hjem en gang, og det har hun alltid pleid å være før.
Oppsummert virker det altså som at hun har mer energi, men samtidig har en del vondter. Vi har jo alltid visst at hun har vondter som er der i tillegg til myasteniaen, og de må jo nå da fortsette og behandles.
Vi skal nå trappe ned på myasteniamedisinen over åtte uker, og etter det er det ikke forventet at myasteniaen noen gang vil komme tilbake, den skal visstnok liksom være "brent ut" nå.
Så nå er det bare å håpe at det var myastenia som var årsaken til at hun sluttet å gå, og at det aldri kommer tilbake! =)
Betyr dette at jeg har en frisk hund?
Det jeg er mest spent på er om lungene ser bedre ut på røntgenbilder, for de var jo fortetta over hele lungen på begge lungene sist vi tok bilde (slutten av sommeren/tidlig høst), og det kunne reverseres med tablettene. Dette var også grunnen til at jeg ikke gikk ned på tablettdosen på denne tiden, enda det kunne hende det var pga tablettene hun hadde vondt i magen. Nå viste det seg at det ikke var derfor hun hadde vondt i magen, og godt var det, for da kunne hun jo fortsette på tablettene. Som nå altså har resultert i at hun er negativ på myasteniaprøvene. Det som hvert fall er sikkert er at pusten hennes er mye bedre nå enn for noen måneder siden, så jeg kan jo håpe at det er fordi det i lungene har gått tilbake.
Dina har i det siste på en måte virker verre, på en annen måte virket bedre. Hun virker verre i smertene i kroppen (kne/bakpart og skuldre), skulderpartiet (muskulært) er ikke bra, og hun syns det er kjempevondt når jeg masserer henne der. I tillegg har hun jo fått påvist noe galt i ene menisken. Det kommer og går litt, men det er jo sånn sett ikke så rart at hun ikke går og hopper helt som hun burde (nei, jeg tvinger henne ikke til å hoppe, nei ;) ). På den annen side er hun mye mer våken om dagen, noe som er et relativt nytt fenomen. Før har hun sikkert blitt så sliten av alt mulig, at hun sov mye når hun var hjemme. Mulig det har vært en smertemestringsstrategi også, jeg vet ikke. Men nå er hun hvert fall mye mer våken, det virker som hun kjeder seg litt hjemme, og er rett og slett klar for mere sprell =)
På fredag var vi feks på trening, og det er den beste treninga jeg har hatt med Dina på veldig lenge, når man ser på energinivå. Hun var med og på hele treninga, hadde enormt med arbeidslyst, og ville jobbe hele tiden - det å gå i bilen var det ikke så farlig med... Men når hun først var i bilen og hadde pauser så slappa hun godt av, lå rolig og venta. Det er sånn det bør være; rolig i bilen, full fart utenfor :) Det verste var at hun ikke var sliten da vi kom hjem en gang, og det har hun alltid pleid å være før.
Oppsummert virker det altså som at hun har mer energi, men samtidig har en del vondter. Vi har jo alltid visst at hun har vondter som er der i tillegg til myasteniaen, og de må jo nå da fortsette og behandles.
Vi skal nå trappe ned på myasteniamedisinen over åtte uker, og etter det er det ikke forventet at myasteniaen noen gang vil komme tilbake, den skal visstnok liksom være "brent ut" nå.
Så nå er det bare å håpe at det var myastenia som var årsaken til at hun sluttet å gå, og at det aldri kommer tilbake! =)
Abonner på:
Innlegg (Atom)